MITT LIV SOM GUNN

Jeg kaller henne Gunn.

Hun var så vakker som liten. De la henne i en vugge.

Mor og far ville det så veldig, hadde lengtet så mange år etter henne.

Så hun ble mors livbøye, fars pike, en prinsesse som skulle arve hele kongeriket.

For Gunn var kun det beste godt nok. Blondekjoler og sløyfer.

Mor sang små sanger, far drømte store datterdrømmer.

Gunn vokste opp i en glassklokke. Nesten som i et drivhus.

Beskyttet mot den sterke vinden, selv solen ble hun forskånet for.

Den lille piken var et mirakel, en redning - en grunn til å leve sammen.

Kjærligheten var så stor og voldsom, luften i klokken var så fortynnet av omsorg, så klam av redsel for alt det onde et sted der ute at den lille dukken ikke fikk puste.

Men Gunn vokste i den milde luften - vuggen ble for liten, glassklokken også.

Mors og fars kjærlighet gikk over til redsel og undring.

Glassklokken sprakk, den lille piken gikk ut i haven, plukket på giftige blomster, stakk de små rosa fingrene gjennom stakittgjerdet, ville se alt det farlige på den andre siden.

Så mor og far festet grepet, snørte føttene hennes strammere, sa at alt det der ute ikke var noe for henne, hun var deres lille pike, slik skulle det være...

"Når du kveler barnet ditt" skrev poeten (Gro Dahle)

"så gjør du det med de beste hensikter"

Men Gunn var en smart liten dukke, spilte rollen sin godt.

Satt i den lille blondekjolen, lot foreldrene fortelle henne at alt hun trodde var sitt eget, hadde hun arvet fra dem.

Håret var etter en bestemor, pannen etter en tante, nesen lå til familien, og den bleke huden var fra farsiden og de fiolette øynene hadde vært kvinnenes stolthet i flere generasjoner, selv kjolen hadde blondebesetninger etter en oldemor på morens side.

Så - en natt, gikk Gunn ut i den mørke hagen.

Tok den lille rosa lekespaden, gravde et hull i plenen og holdt en seremoni over den rosa blondekjolen, før hun gikk inn og tok en kjøkkenkniv og skar av seg de gule krøllene.

Så gikk hun ut i hagen igjen, klatret over gjerdet, gikk ut i de mørke gatene.

Siden har ingen sett henne.

Men natten etter kom det en stor grå katt som ingen hadde sett før.

Katten satte seg på det stedet Gunn hadde gravd ned blondekjolen.

Hun hadde alltid ønsket seg en katt, men fikk ikke lov.

Faren likte ikke katter, og moren var så livredd for basiller.

I det lille huset bak stakittene sitter moren med gråt i øynene.

Faren lever ikke lenger.

Og ingen vet hvor gammel den grå katten er.

Men den sitter der fremdeles, hver eneste natt.

R.I.P Gunn - 1956-2009