Jeg tenker på all støyen, på dette fuglefjellet av plaprende medier.
Alt vi må forholde oss til hver eneste dag og natt.
Etter en times ørelåning til P2 er jeg mett av FRP og Høyres forslag om å fjerne skatt på formue, mediaklovneprester og tips om juleribbe med honning og ingefær.
Så plutselig, som en mild bris nordfra smyger Tore Johansens nye juleplate seg inn i øret, en hymne av vellyd så lekker, så lite pompøs og ekte som bare en nordlending kan være i sitt mest poetiske øyeblikk.
Mine damer og herrer!
"Natt, Stille" av Tore Johansen.
Løp og kjøp, eller last ned dette mesterverket.
Jeg gleder meg til å sitte på flyet til NYC og finlytte på denne jazzbalsam for sjelen.
For jula er over oss i all sin gru.
Panfløytene puster deg i nakken så snart du stikker nesen inn i et kjøpesenter, og juleplatene flommer med all sin celluluid-tristesse.
Ribbe og medisterpølser tyter ut av kjølediskene til dumpingpris, mens jeg sitter her og tenker gubbetanker om days gone by...
Morfar og jeg som tok sparken ut i skogen, med sag og øks, plukket ut en ydmyk liten gran. Surret den fast på sparken, og suste hjem til mormor som luktet av berlinerkranser og kanel. Som pyntet treet med engler laget av de blanke melkeflaskekorkene, levende lys i små holdere, glassfugler med røde halefjær som tante Hildur hadde tatt med seg fra North Carolina.
Lukten av morfars trygge pipe, Mac Barens-tobakk og en liten "stänkare" for helsa.
Nå er Jesus blitt en fyr for de få, og nissen en klovn som svetter under skjegget, en underbetalt løsarbeider med en usikker dagpengeavtale hos NAV - og kirken er et gammelt hus.
Jo da, jeg har kjøpt noen små julegaver, og ett par til blir det vel.
Men jula smaker ikke så godt lenger, nei, ikke som før da man fikk en rød brannbil av blikk, et mirakel som fikk det til å gå kaldt nedover en gutterygg.
Jeg er ingen kirkegjenger, slett ikke.
Men av og til, i Paris, går jeg inn i Eglisé les Halles tidlig om morgenen og setter meg på en benk.
En vakker kirke er et fint sted for gråt og ettertanke.
Og ja, det hender at jeg sitter på kirkebenken og gråter, gråter over alt det som ikke lenger er. Og mest av alt gråter jeg over gleden som forsvant et sted på veien til rikdom og lykke.
Over mormor og morfar, pappa - de menneskene som hadde som mantra å bygge landet etter en vond krig. Ja - de la sten på sten..
Og nå står byggverket her. I all sin vulgære gru...
Men altså "Natt, Stille" av Tore Johansen.
Om det finnes en dør tilbake til noe som en gang var, kan det være denne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar