TRO, HÅP OG REALITY

Du kjenner dem igjen når du ser dem.

Mørkemennene som har sett lyset.

Som ser det som sin gudspålagte oppgave å spre mest mulig mørke på jordoverflaten.

Einar Gelius, fotballpresten, realitystjernen og "enfant terible" i den norske kirke er tatt ut i permisjon i påvente av kirkemøtet som skal gå av stabelen i slutten av november, og ganske sikkert vil han bli fratatt kappe og krage.

For Gelius har syndet, han har stått fram som et seksuelt menneske, og det skal man ikke være i den norske kirke.

Jeg er ingen kirkegjenger, kirken er for meg like irriterende som myggen på vidda, selv om myggen har sin soleklare og viktige plass i økosystemet.

Biskop Kvarme står høyest på rangstigen i den norske kirke, skal være den samlende faktor.

Nå framstår han som en slags inkvisitor, en mørkemann fra middelalderen, der han helst skulle vært en døråpner, en kjærlig kraft for sine sognebarn.

Fotballprestens bok om dampende sex var dråpen som skulle til for at den hellige gral fløt over.

For bedriver du sex i kirken, skal det gjøres i skyggene, bakerst i sakrestiet etter stengetid.

Den norske kirken er ikke et JA-firma, den er en langsomt malende kvern som renser ut alt som smaker av liv, empati, kjærlighet og solidaritet.

Selvfølgelig kan man se kirken som det den er, en overlevning fra mørkere århundrer, en dinosaur. Jeg bryr meg ikke så mye om kirken, og for meg kan de få holde på med hva de vil.

Men jeg tenker på alle de som skulle være så uheldige å ha en gudstro, men som ikke passer inn i kirkens mange regler for hva som er kjærlighet og samliv.

Lenge har jeg tenkt at "hvorfor skal homofile menge seg med kirken, kan de ikke holde seg unna de greiene der?"

Men etter å ha levd en stund har jeg tatt innover meg at tro er for mange en svært alvorlig ting. Og at aksept fra kirken kan være livsviktig.

Men her er altså kirken urokkelig i sin holdning; Ok, på dørstokken såvidt, men ikke lenger.

Ok, jeg har ledd litt i skjegget av Gelius til tider.

Men i dag har han min fulle og hele sympati.

For kirken er ikke et realityshow hvor du er heldig om du ikke blir stemt ut på freddan.

Kirken er en maktfaktor som kan ta fra deg hele livet ditt.

Kanskje man skulle lage et religiøst reality-konsept?

Noe á la "SKAL VI BE?

Det er muligens noe slikt den norske kirke kunne trenge?

Siden virkeligheten er så jævla vanskelig å forholde seg til...