FAMOUS BLUE RAINCOAT

Jeg går langs Clinton Street NYC, nynner på en gammel sang av Leonard Cohen, en sang om en berømt blå regnfrakk. Høstløvet suser rundt anklene, en sur vind drar gjennom Manhattan, og mennesker med hunder på slep haster forbi.

Jeg er en fremmed, en som oppdager en ny by bit for bit, går i den varme, blå militærfrakken med gullknapper og et ullskjerf tullet godt rundt halsen, og som den "nyinnfødte" Newyorker jeg er, bærer jeg på et rykende kaffebeger fra Starbucks.

Menneskene her er stort sett vennlige, smiler og hilser.

Vel, jeg har akkurat hjemkommet fra Atlantic City etter en høyrøstet Thanksgiving sammen med mine venner fra Puerto Rico, har sittet ved et matbord med en kalkun så svulmende og lekker, med søtpoteter, gul ris, cranberrysaus, potetstappe, stuffing i to versjoner, rosévin og eplepaier, gresskarpaier og pisket krem, ja du skjønner. Nå ligger jeg her på hotellet på West 11th Street og puster ut etter alt for stort inntak av mat, samt noe som amerikanerne kaller "Black Friday" - den største handledagen i verden, hvor husmødre og fedre står opp 4 om morgenen for å stille seg i kø for "best buys" - der de i forkant har råsurfet nettet etter alt fra flatskjermer til "the best princess kitchen kit ever" - vel, jeg havna midt oppi det på ZARA på 5th Avenue og kom ut igjen med en snaisen frakk i ull og noen t-skjorter som jeg kunne ha kjøpt i Bogstadveien, men er det svart fredag, så er det svart fredag - man lar seg rive med...

Og i bakgrunnen surrer NYC lokal-tv hvor hele evenementet summeres opp som en GREAT suksess. Ha ha, amerikanerne er gøyale folk.

I morgen er det Al Pacino som skal beskues som den kjipe kjøpmannen i Venedig, og søndag er det Billy Elliot-musikalen. Jeg kar kjøpt inn papirservietter til å tørke tårene, jeg er klar for stort inntak av kultur etter å ha svingt meg i kasino-valsen i Atlantic City der jeg satset 100 dollars og kom ut igjen med 100 dollars. Jeg er en nøktern nordmann når det kommer til gambling. Men selve besøket var en antroposofisk studie. Alt fra tykke mafiabosser med silikon-bimbos i armkroken, til godt inndrukkede alkiser med caps og swetshirts og venninnegjenger med høy paraplydrinkfaktor og nylagt frisyre over selskapskjolene - i det store og hele en ganske trist affære, et slags stille synkende Titanic med gratis drinker, halvgode syngedamer og panfløyter i heisen - teppebelagte rom uten vinduer eller klokker. For når rulletten snurrer opphører tiden, og sola på utsiden går opp og ned uten at det raker noen.

Det er lett å snakke dritt om folk en ikke kjenner, og ja, jeg har sagt mye stygt om USA og amerikanere. For øyeblikk sitter jeg godt nede i en spagat jeg ikke er sikker på om jeg kommer meg opp fra - for USA er larger than life - og når Manhattan Skyline stiger opp av havet der du nærmer deg verdensmetropolen, er det ikke annet å gjøre enn å gi seg ende over - byen er ren magi, juks og fanteri - ekte og enestående - NYC er alt og ingenting.

Eller som Alicia Keys synger:

"En betongverden som drømmer er lagd av, og i New York er det ingenting du ikke kan gjøre!"

Men jeg tenker mest på Cohen og en berømt blå regnfrakk.

Og på damen med hund som gikk forbi meg på Broadway i sted.

Hun hadde også en lang frakk, tykke sokker i et par gummistøvler, usminket med en vaskehatt på hodet, toppet med mørke briller, og midt i ansiktet en blodrød munn.

Jeg har sett den munnen mange ganger før - på Isabella R - Ingrid Bergmanns datter.

Jeg vet ikke om det var henne, men i New York kan du aldri være sikker...

Det er det som er New York.