EI JÆVLA NETTHORE! JEG?

Foto: Bjørn Leirvik.

*

EI JÆVLA NETTHORE! JEG?

Jeg har aldri gjort stand-up før, eller vel, jeg snakker jo mellom låtene når jeg spiller konserter, men jeg har stor respekt for de virkelig gode stå-opp'rne, de som kommer inn med tekster med klør og skarp politisk satire, som får latteren til å sette seg fast i strupen, som får deg til å tenke, reflektere - nei, jeg tror ikke jeg kan få til alt dette i mitt nye show.

Men jeg tenker å snakke rett fra posen, om livet, om ståa i dette lille landet, om tabloidene, om meg selv som blottlegger meg via Facebook, Twitter og denne bloggen.

Jeg, som ble født midt på 1950-tallet da bare en eneste nabo i den lille bygda jeg vokste opp i hadde telefon, da det å ringe var en svært alvorlig sak, og om noen ringte var det enten sykdom eller dødsfall den kabelknitrende stemmen i den andre enden hadde å melde.

Nå, i dag, kan vi lage våre digitale profiler etter eget ønske.

Vi kan gjøre oss lekre i Photo Shop, fronte våre prosjekter, vår egen vellykkethet, spre det glade budskap raskere enn lysets hastighet. Ja, jeg er med på det hele, og av og til kan dette fylle meg med ubehag og skam. Og opp til flere ganger har jeg vært på nippet til å slette Facebook og Twitterprofilen min, legge ned bloggen - leve livet slik jeg gjorde før.

For Google ser deg, og en blogg er ingen uskyldig dagbok.

Jeg ser at jeg har nesten 300 profilbilder av meg selv på Facebook, og jeg tenker at dette nærmer seg en diagnose. Og jeg får av og til en følelse av at folk ler av meg bak ryggen min, at de humrer og sier "litt av en eksibisjonist den derre Henriksen" - jepp...

Men på den annen side, jeg lever av ansiktet mitt, jeg er avhengig av å være synlig som freelancer - jeg har vært freelancer i snart 40 år - aldri vært fast ansatt noen steder, so WTF.

Det kom nettopp ut en bok som heter:

"Hvordan erobre verden uten å forlate huset" - og den fikk meg til å tenke.

For vi vet jo alle hvor hyggelig det er å treffe levende mennesker, sitte i et godt drikkelag, la smella gå, høre de samme gamle historiene du har hørt tusen ganger før, kjenne den gode vibben fra kjære venner og kolleger.

Jeg skal ha premiere på talkshowet "JUST ANOTHER FUCKING DIVAQUEEN" i februar.

Forestillingen er tilegnet min mormor som døde for mange år siden.

En kvinne som gikk stille gjennom livet, som i sitt nesten 90 år lange liv bare forlot Telemark fylke én neste gang, som ikke hadde telefon, som vakset klær i en bryggepanne, som voktet rosebuskene sine, syltet og saftet, mormor - en trygg kvinne jeg mer eller mindre vokste opp hos, og som ga meg den grunnmuren jeg trengte for å bli den jeg er i dag.

Det er viktig å henge med i alle nymotens greier, det er viktig å ikke bli gammel før tida.

Men det er også viktig å huske hvem man er, hvor man kommer fra.

Så jeg henger rundt i cyberspace en stund til...

Kanskje legge ut et nytt profilbilde i dag, det gamle har jo ligget der i tre dager?

Vet du, av og til blir jeg litt kvalm...