Vi kjenner jo alle historien om reven og hønsegården, for ikke å snakke om den store stygge ulven og de 3 små grisene. De stakkars grisene i evig angst for skogens Don Corleone, en farlig men sensuell smukkas med skarpe hjørnetenner og et sleskt forførende smil på leppene.
Vel, det er ikke noe som heter en gratis lunsj, selv ikke i skogen., det er alltid noe lureri, et eller annet med liten skrift nederst på papiret som vi ikke får med oss i farta, eller et nytt ord som vi ikke gidder å finne ut av, men som egentlig betyr rottegift eller gjeldsofferfelle bøyd og sminket på en mer finurlig måte.
For etter noe du trodde var et gratis måltid sitter du naken igjen, ribbet til skinnet, og storebror har sett deg i kortene hele tiden, og storebror følger deg opp, det er det eneste du kan være sikker på.
Men reven? Grisen? Den store stygge ulven?
Naturen har alltid ordnet opp seg i mellom, helt til den store stygge ulven forkledd som menneske kom inn og begynte å forsyne seg, skapte rot i systemet. For det er en finurlig system skjønner du, ting henger sammen.
Og om man forsøker å overprøve det faktum at ting henger sammen, går det ofte veldig galt.
For om du f. eks gjerder inn laks i trange mærer kan du ta deg faen på at noen utspekulerte lus finner ut av at tjo hoi, her er det et nytt byggefelt vi kan erobre, og vips, helvetet er løs - lusa hviner av fryd, for aldri før har laksetettheten vært mer påtagelig, her er det plass til alle.
Og ofte blir det så tett at mærene revner, og laksen får fritt leide ut i hav og elver, begynner å svømme, treffer en vill og snasen liten laksefrøken og begynner å ha seg i kulpene opppover Tana eller Gaula, skjønner? Ting henger sammen, og kjønnsdriften er sterkere enn vettet, men dette vet du jo ikke sant?
Så er vi ved sakens kjerne, selve symbolet som får det til å gå frysninger nedover ryggen på selv den mest selvopptatte Guccifeminist - en liten rev eller en mink i bur, da helst med isblå øyne og et væskende sår på nesen - for i dette verdens beste land er ikke et menneskebarn lenger nok til å vekke empatien, nei slett ikke.
At døde pakistanske barn flyter som tøydukker i gjørmevannet gjør ikke nevneverdig inntrykk - nei, denne sesongen er det sølvrev og mink som har fått sitt øyeblikk i spotlighten.
Det siste jeg så før jeg slo over på litt mer oppbyggelig tv i går var Unni Lindell sitte som en isdronning med marsipanhud og nifse øyne - på sitt mest nedlatende og skråsikre...
Men for all del, om debatten om livets verdighet koker ned til en pelskåpe eller ikke, er vi et lite stykke på vei, men kanskje ikke ved sakens kjerne (som jeg begynte denne tankerekken med...)
For sakens kjerne er at det er noe fuckings galt et sted, og det er noen som ikke vil at vi skal finne ut av det, derfor er denne lille minken en kjærkommen pustepause, for noen....
Vi velger selv våre kamper.
Det er velstandsmenneskets privilegium.
(Hva coveret til "The Naked Lunch" gjør som illustrasjon til denne bloggen? ikke spør meg, jeg aner ikke, det var ikke der da jeg begynte å skrive, there is something rotten....)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar