TID FOR ØMHET

Det er en mørk morgen. Hagen har fått et pudderdryss av snø der ute.

En frossen rose henger med hodet. En grå katt sniker seg langs hekken.

20-bussen starter opp. Ellers er alt stille.

Radioen surrer ute på kjøkkenet, babler i vei på sitt mest insisterende om prester og kvikksølvskadde tannlegeassistenter. Jeg skrur av.

Setter på en CD med good old W Nelson som synger:

"It's a long long way, from may till december, and the days grow short, when you reach september" med en ømhet som får denne mørke dagen til å lyse.

Kaffen ryker sammen med dagens første Prince Gold med filter.

Jeg sitter her med denne bloggen og har egentlig ingenting å skrive om.

Ute i gangen står amerikakofferten pakket, jeg reiser snart.

Ja, jeg reiser mer og mer, jeg er ikke så opptatt av jobb og karriere lenger - kanskje lett å si når boka er fullspekket flere år framover. Vel, jeg kom til et punkt da jeg ikke gadd å streve lenger.

Men så er det jo noe som heter "if you try too hard" eller om "du slutter å lete etter nøklene, så finner du dem" - ja, det er vel slik livet er skrudd sammen?

Som sagt, jeg har ikke noe på hjertet i dag, så jeg sitter bare her og babler.

Jo, jeg skal til USA for å skrive ferdig forestillingen "DIVAQUEEN" som snart skal begynne å prøve. Jeg skal liksom snakke rett fra posen, det er i hvertfall det det står i pressemeldingen, og da får jeg vel gjøre det da. Men hva skal jeg snakke om? Ømhet?

Ja, ømhet - for de små (store) tingene. Ting som ikke regnes som viktig.

At vi f. eks kan gå opp på en scene å si hva faen vi vil, at vi ikke blir sensurert eller fengslet for meningene våre, at vi lever i et fritt land. Selvfølgelig om vi er skuespillere eller komikere.

For prester, byråkrater eller politikere må forholde seg til et fastlagt manuskript, helst ikke si noe som helst - hør her ja, nå er jeg i gang!

For det er slik det er.

En minister i den sittende regjering sa til meg her om dagen:

"Det som er så fortærende ergelig er at du ikke får gjort noe!"

Vel, fanden hjelper sine, og vi andre får ta vare på hverandre, og oss selv.

Men ømhet? Jeg tenker på ømhet - tid for ømhet.

I tråd med det manuskriptet jeg jobber med for øyeblikket har jeg gjort et forsøk.

Jeg har gått ut i byen og smilt til fremmede mennesker på gaten, og det har vært uhyre spennende. Jeg har møtt alt fra sinne, forskrekkelse, skepsis, spørrende blikk, men mest av alt - blide mennesker som smiler tilbake. Og det har vært fint.

For selv om kvikksølvet flyter, euroen faller, og prester får sparken, har vi mange og gode grunner til å smile her i dette kalde landet under nordpolen. Så jeg smiler, og får smil tilbake.

Selv på H&M var det en ekspeditør som smilte og ønsket meg en god dag i går.

Jeg liker sånt, ja jeg gjør det.

Jeg gikk ut på fortauet og tenkte, en god dag? Ja, det skal jeg faen meg ha...

Og det må du også ha.

Denne bloggeren logger seg ut i livet.

Ut i denne gode morgentimen.

I morgen er jeg sikkert fly forbanna for ett eller annet igjen.

Og slik går nu dagan!