EN DYP TANKE

Min venn klager over at jeg klager over at det er så mange uhøflige mennesker.

Hun kan til og med bli litt sinna når jeg påpeker at det er ikke særlig høflig å smelle en dør i ansiktet på andre, eller snakke alt for høyt i mobilen på trikken eller andre folksomme steder.

Og - her kommer en dyp tanke:

Er høflighet og empati i møte med fremmede viktig?

Nei - slett ikke!

Når du har gått inn eller ut av en dør er du ferdig med den;

case closed, for de som kommer bak kjenner du ikke, de raker deg ikke.

Og de menneskene som må høre på detaljer om sexlivet ditt, eller andre intime tristesser når du sitter og roper i den nye i-Phone 4'rern din - vel, du kjenner ikke dem heller, de er bare noen bevegelige kjøttklumper med tekstiler på, so what the fuck liksom?

For hva skal vi med fremmede mennesker?

De er jo bare i veien, og det er alt for mange av dem som tar alt for stor plass?

For vi er generasjon MEG!

Det er MITT liv, mitt ALT.

Og på veien til suksess er det viktig å holde blikket på det som er, ja - viktig.

Ikke la seg feste ved fremmede menneskeøyne, en gammel dame som ikke tør gå i en rulletrapp, en gammel mann som fikler med småpengene i kassen - en fyllefant som rekker fram ei hånd, eller en knarker som ligger og dør 3 cm fra Gucci-skoa dine.

Men livet er ei svingdør kjære.

Ikke bli sittende fast.

Dyp tanke:

Ikke hold opp dørene for andre.

Da smetter de forbi, og du må være først ikke sant?

Hvor var det du skulle sa du?