Det pågår stadig debatter på scenekunst.no
- jeg er en ivrig leser, av og til kan det hende jeg skriver et tilsvar.
For øyeblikket hevder noen unge teaterstudenter at "teatrene er alt for like" at "skuespillere ansettes på grunn av utseende" og at "de små teatrene er flinkere til å tenke nytt"
I fare for virke nedlatende og gammelklok vil jeg komme med noen påstander om det som er å leve et teaterliv i lille Norge.
For det første; det er ikke slik at teaterdørene står vidåpne så snart du er ferdig med en utdannelse. Det handler om flaks, ledige stillinger - men først og fremst handler det om å bygge nettverk, les karriere - komme inn i et miljø, vise hva du kan, hva du står for.
Og det kan ta tid - lang tid...
At skuespillere får kontrakt pga utseende, vel - ting har vært ganske tight og nådeløst for kvinner i mange år, men det blir stadig bittelitt bedre.
Enkelte teatersjefer har oppdaget at kvinner ikke mister livskraften og talentet etter fylte 30.
Det har til og med klikket inn hos regisørene at en homofil mann eller kvinne kan gestalte en hetroseksuell person på scenen
- men for all del, det handler om å holde seg i form, og tynn nok blir man aldri
(i noens øyne)...
Jeg husker selv, da jeg var ung og klar for å erobre verden, jeg husker hvordan jeg hatet de gamle sementerte gubbene og kjerringene - de som tviholdt på fortet, som sto for stagnering og hatet alt som smakte av nytenkning, ja du vet...
Nå er jeg en av de gamle sure gubbene som smiler litt skjevt i skjegget av disse unge som skal finne opp teateret nok en gang - de som kommer stormende som gale hester, som har så veldig mye de vil fortelle - som hater Les Miserables og Chicago, som mener og tror - disse unge som er selve livstegnet for vår bransje, den nye vinen so to speak...
Hurra for dem!
Og ja - teater kan til tider være for konformt, for forutsigbart.
Alt for ofte snur teatersjefene bunken av highlightere, og titter hverandre over skulderen når stykkevalgene tas, ja - det har de rett i de unge - og at teateret ikke er særlig politisk lenger er også riktig.
Men etter å ha brødført seg som freelancer i 40 år vet jeg at det er de store kanonene som spiller inn mammon i kassen, at når flaggskipet er vel plassert på hovedscenen og den lille lykten lyser rødt, kan man begynne å eksperimentere i krokene, på de små scenene...
Men teater kan aldri bare være Sara Kane, like lite som det bare kan være Les Mis.
Teater skal være mangfoldig, være noe av alt - for mange.
Så kjære dere unge fremadstormende; når dere har fått jobb, kanskje på et av de små teatrene som du mener gjør viktige ting, når du har turnert fra trøndergrensa og oppover til du ser ferten av den første samelua - (med et "viktig" stykke kunst som skal forandre verden) - men bare noen hundre skarve sjeler har sett deg i løpet av hele turnéen - og ikke en eneste hovedstadsavis har giddet å ta turen opp for å se på denne utsøkte nye vinen - vel, da kan det godt hende du lengter etter moving-heads og litt rosa strutsefjær, kanskje et slag på La Bastille også?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar