mandag 27. juni 2011

OM Å BLI LEST, SETT&HØRT...OG LITT OM GAY PRIDE.

Jeg er ingen rosa moteblogger, jeg er heller ingen tung "put the record straight" politisk blogger, jeg er en vanlig "sur gubbe-blogger" som undrer seg over verden, som bruker bloggen som et pustehull når scenetekstene jeg hele tiden jobber med går på tomgang.

Men jeg leses av relativt mange, har en liten fanklubb.
For det er jo det en blogg handler om, bli lest, sett og hørt, og så slipper du dette forlaget som skal utgi det du skriver, det er bare push the button, og vips, du er skribent.

Ofte føler jeg en slags skam ved det å ha en blogg.
Jeg tenker, hvem gidder lese det jeg skriver?
Og av og til tenker jeg at jeg skal legge ned hele greia, heller skrive en bok, en roman om Oslo på 7o-tallet, den gangen vi som plutselig har blitt litt eldre rula byen, da vi gikk i paljetter og Bowie-hår i kanossagang til Safari ute på Sjølyst, eller sto og hang på Bajazzo i Bygdøy Allé, da håret var høyere enn himmelen og platåskoene likeså.
Da det var karneval på Metropol i februar (tror jeg det var) - da mannlige dronninger kledd ut som Kleopatra ble båret inn av seks gullmalte nakne menn, og Nelly Nylon hadde så høyt hår at hun måtte ligge baki en maxitaxi for å komme seg til byen, da ølet kostet 9 kroner og sigaretter var sunnere enn hvetegress og ruccola.

På lørdag tok jeg turen innom Gay Pride-området nede på Rådhusplassen, en temmelig slapp affære, men sunn norsk ungdom, med vakter i døra som konfiskerte min lille glassflaske med grønn te, og i stedet for hasjrøyk var det bare duften av Paco Rabanne og andre umenneskelige dufter man kunne sniffe inn.
Nei, ungdommen nå til dags er det lite trøkk i!

Men på den andre side, verden har gått framover.
For seksuell legning står ikke lenger øverst på CV'n for de fleste av oss, så sånn sett...
Men jeg husker "de grå skyggers by" - lille Oslo hvor homsene snek seg rundt hushjørnene og smatt som vettskremte kaniner inn på Metropol, Venstres Hus eller Fallas Kro på Majorstua, den gangen farlige gjenger sto og ventet oppe ved Karl Johan, og du måtte plukke av deg strutsefjær og strass før du stilte deg i taxikøen på Vestbanen, som det het den gang.
Nå heter bygningen Nobels Fredsenter, kan være noe der...

For i dag er slagordet;
SOME OF US ARE GAY, GET OVER IT!

Jeg følte meg litt som en muséumsgjenstand der jeg flanerte blandt all denne sunne ungdommen nede ved Rådhuset. Og jeg kjenner meg aldri så gammel som i homomiljøet, selv om jeg alltid vil være femten år yngre enn Tina Turner, det kan selv ikke den sureste dragdronning gjøre noe med, mo ha.
Men det er i homoverdenen som i verden ellers, et stykke kjøtt er ikke spiselig om det har ligget for lenge i kjøttdisken, det handler om å være fresh og lekker, og helst ikke lukte kjøtt, som de fleste mennesker er laget av...

Hva var det egentlig jeg skulle skrive om i dag?
Jeg husker ikke, jeg begynte bare å skrive, men det er jo det skriving handler om.
Vil forresten sende en stor hilsen til Kim Friele, de homofiles Rosa Parks, som satte alle kluter til, som trosset overmakten, sin bergenske konforme familie, som tråkket opp sporene for alle de som senere skulle myldre ut av skapene i tusentall...
Nå ser de homofiles klesskap like grå og triste ut som de fleste heterofiles, så på en måte er vel kampen vunnet? Nei, det er den slettes ikke.
Jeg så to muslimske gutter (eller de så ut som muslimer:) som gikk og holdt hverandre i hendene. Jeg smilte til dem, og de smilte tilbake. To små skye glidelås-smil.
Det er det lille øyeblikket jeg vil huske fra Gay Pride i år.

Ellers melder jeg om at musikken er den samme!
Like tacky og dårlig som den skal være.
Så , skjerp dere folkens, det ække fest før parykken brenner!


3 kommentarer:

  1. Husker godt den tiden. Ute hele uka, minimalt med søvn og masse jobb. Danse var tingen og Glenn spilte så høyt at det var umulig å prate.

    SvarSlett