SMILE, HOW ABOUT A SMILE SIR?

Du vet, travle lille du, viktige du, som skal på et møte, som har så mye å gjøre, så dårlig tid, du, som ikke rakk å ta med deg paraplyen, som blir våt i regnet, du, som tok feil sko på bena i dag, som glemte å spise, du, med det lave blodsukkeret, du, med den skarpe rynken i panna, som haster avsted langs fortauet, som ikke ser ned eller opp, bare rett frem, videre, som ikke ser at rosene har sprunget ut, kjenner at luften er frisk i dag, hører at fuglene kvitrer på en mer optimistisk måte, som skal noe, videre, til noe enda viktigere, ja du, eller jeg, som ikke ser mannen på trappa med den grønne plastveska, bæreposene, de skitne sokkene, sandalene, det furete slitte ansiktet, de råtne tennene, livet som tok en annen retning uten at han merket det, husker ikke lenger dagen det skjedde, dagen livet snudde og sendte ham til denne dagen da han sitter på en trapp med en utstrakt hånd og et fremmed menneske blandt millioner andre fremmede mennesker passerer forbi uten så mye som å beære ham med et blikk.

Men det er i dag, på denne dagen, han åpner munnen og sier til meg:

"How about a smile sir? You can't go wrong!"

Jeg stanser og ser inn i dette slitte ansiktet, inn i disse blodskutte øynene, det krusete hvite håret, tar inn hans eksistens som er her på trappen foran "Museum of native american indians" og blir stående å svaie i den lumre dagen og kjenner at den ene hånden min automatisk griper lommeboken og fisker fram en 20 dollarseddel som den rekker mannen som kunne ha sunget "Ol' man river" på en Braodwayscene om livet hadde fart annerledes med ham...

Eller, er det kanskje her han vil sitte? Fristilt fra alt jaget, ikke være en av mennene i Pradadress og sko til 2000 dollars, eller kvinnene i kjølige drakter og nystrøkne og plettfrie bluser som løper som blanke kakkerlakker oppover mot Wallstreet?

Eller som meg, dollarturisten som skal inn og titte litt på indianerhistorie for å få dekket min politisk korrekte kulturkvote for dette oppholdet?

Jeg gir ham seddelen, han bøyer hodet i en stolt slowmotion-bevegelse, sier:

"God bless you sir!"

Jeg kjenner vekten av ordene hans, tunge svulstige ord som vi nordboere blir litt fnisete av.

Gud velsigne deg? Hvem sier det i Norge? Svært få. Kanskje ingen, lenger..

Jeg går inn i det kjølige indianermuseet, ser drakter og trommer, ørnefjær, en gammel historie, om et ødelagt folk, gjerdet inn i reservater, spredd for alle vinder, i landet hvor en mann en gang sa "I have a dream!"

I dag reiser jeg hjem til reservatet Norge, hvor "få tiggerne vekk fra gaten" er dagens tekst, og "steng grensene for alle banditene" er refrenget.

Jeg har kjøpt en ny veske fra Vivenne Westwood, og mye mye mer av ting jeg ikke hadde bruk for, og gitt 20 dollar til en sliten mann på en trapp.

Jeg kommer av det frie "for det jeg fortjener det-folket" så jeg skammer meg ikke, jeg har bare en litt bitter smak i munnen.

Bak med reiser de nye tårnene seg ved Ground Zero, vokser inn i himmelen atter en gang.

"How about a smile sir? You can't go wrong?"

Jeg har kjøpt meg noen ørsmå stykker lykke.

Hvorfor er jeg ikke glad?