HURRA HURRA HURRA

Den afrikanske jenta kommer mot meg på fortauet i bunad.

Hun går med nedslått blikk, jeg smiler til henne.

Bare en svak krusning rundt munnen til svar.

Jeg kjenner en ømhet i hjertet for denne kanskje tolv tretten år gamle jenta, som har tatt på seg Norges symbolplagg nr 1, som kanskje er født i Somalia eller hva vet jeg.

Som går langs fortauet med en bukett påskeliljer i hendene, og jeg tenker:

Du er mer tilpasset, mer integrert, mer norsk enn jeg er.

Jeg vet at mange her i dette landet hater at "fremmede" går i bunad, at de kaller det en tilraning av norsk kultur, at de har sine egne drakter, sine egne dager de kan feire, og la oss få ha våre i fred.

Men for meg er denne vakre lille skapningen med søljer som ringler svakt i vårsola et tegn på noe annet, en gest, en tilnærming, et kompliment til meg, til oss.

En handling som tyder på respekt for dette landet hun kanskje er født i, men tross alt til dette nye landet som familien hennes ikke stammer fra.

Selv har jeg aldri hatt på meg bunad, og de fleste av mine venner sier:

"Jeg har ikke noe forhold til 17. mai, det er nå mest for ungene!"

Vel, i dag sitter jeg og tenker på mitt eget forhold eller ikke forhold til 17. mai.

Og jeg kan ikke fremkalle en voldsom hurrafølelse, men jeg føler et behov for å si takk.

Takk for at det går så bra for oss.

Takk for at en liten afrikansk jente kan få komme hit, bli norskere enn oss.

Takk for dette demokratiets ytterste konsekvens, ja, takk for det.

Takk for at vi lever i dette landet.

For at jeg kan legge alle mine tanker ut på nettet uten at noen overvåker meg, sensurerer meg

( jeg tror i alle fall det;-)

- takk for pengene som flyter, selv om klagekoret stiger i styrke og sutringen ingen ende vil ta.

Men i dag synger vi dere:

"Furet værbitt over vannet, som det stiger frem!"

HURRA HURRA HURRA!!!!

For inkludering.

For varme.

Empati.

For Norge, denne lille nasjonen, en av de siste i Europa som fikk eget flagg.

Som til slutt fikk selvstendighet.

Nå mangler vi bare litt selvtillit.

For det at "en fremmed" hedrer oss med å ta på en bunad er en vakker gest.

Det er ikke en trussel.

Selv om kongehusets motto er:

ALT FOR NORGE, kan man ikke omskrive det til

NORGE FOR NORDMENN...

I dag skal vi feire friheten, men også huske rosa trekanter og gule stjerner.

Slagord og plakater som WHITES ONLY.

Og med et håp om at historien en dag kjenner seg selv igjen.

Det vil bli den vakreste av alle dager....