AN AMERICAN DREAM

I dag er det ett år siden en telefon kom inn til politivakta i Los Angeles.

På en knitrende linje ropte noen:

"Vi har en mann her, ca 50 år, han puster ikke!"

Mannen som ikke pustet var Michael Jackson, verdens største popikon.

USA er mulighetenes land.

Et land der selv en liten svart gutt kan jobbe seg opp til å bli hvit.

Og den amerikanske drømmen lever stadig.

I dag sitter en svart mann i det hvite hus, i landet som fostret forfatteren som skrev den verdenskjente romanen "Onkel Tom's Hytte"

- kloden har gått noen runder, USA likeså.

Michael Jacksons historie er en saga vi aldri blir lei av - den lille svarte gutten med engelstemmen som i løpet av noen tiår transformerte seg til et vesen fra ytre verdensrom, mens en hel verden danset til soundtracket som tonesatte hans eget og våre liv.

Som endte opp i sitt Neverland alene med en ape og alt for unge venner.

Ett år har gått, og platesalget har nådd astronomiske høyder.

Michael Jackson har noe Marilyn Monroe over seg.

Dette genuine, sårbare, et slags lys rundt sin person

- som disse svært få som "kommer fra en annen planet" har...

Eller en slags plante som bare trives i drivhusets beskyttende klima.

Men setter du den ut i den skarpe luften dør den av vind, regn og sol, ting "vanlige" mennsker er konstruert for å takle.

Hvem Michael Jackson var, hvem personen bak det ødelagte ansiktet var, får vi aldri vite.

Da en reporter for litt siden spurte Liz Taylor om hva hun og Michael Jackson snakket om da de satt sammen i sene nattetimer svarte hun:

"Oh, wouldn't you like to know baby!"

Jeg tror noen mennesker er "feilsendt" til jorden, nei jeg er ikke gal.

Og jeg tror Michael Jackson var en av disse "feilsendte"

Vel, nå har himmelens store "greenroom" hentet ham tilbake, om du tror på denslags.

Jeg ser for meg et lekkert scenario der han sitter i en hvit sofa sammen med Janis Joplin og Jimmy Hendrix, mens Jim Morrison og Kurt Cobain ligger og sover på gulvteppet.

De drikker champagne og synger flerstemt.

Og alle er de skjønt enige om at jordkloden var et drittsted hvor de aldri følte seg hjemme.

Kanskje titter de ned til oss, der menneskene fremdeles danser til "Thriller" og tror at "We are the world" kan redde verden?

Jeg kom plutselig på en av de vakreste titlene jeg vet, den er:

"And the band played on..."

Vel hansken er kastet, en diamant-besatt hanske som vil glitre like lenge som dansen går...

R.I.P Michael Jackson.