SLIPP MEG UT - JEG VIL INN

Den eneste drømmen jeg hadde som gutt var teater.

Jeg visste ikke som hva, jeg visste bare at det måtte bli teater.

Jeg satt som 13-åring i en gymsal og så Riksteateret spille "Vildanden"

og da Greger Verle sa sluttreplikken om at "kanskje jeg også kan bli trettende mann til bords"

var jeg sikker, det måtte bli teater og ingenting annet enn det.

Og teater ble det, og teater har det vært i 40 år og vel så det.

I begynnelsen ville ikke teaterkunsten ha meg like mye som jeg ville ha den.

Det ble nederlag under opptaksprøven ved Teaterhøgskolen som det het den gangen.

Men en klok dame, en kjent regissør sa:

"Om du vil dette nok, så blir det slik!"

(Hun er forøvrig også skuespiller, og skal i disse dager gjøre sin første rolle på en norsk scene på 30 år, oh, I hate namedropping!)

Og uten at noen visste det, snek jeg meg inn sceneinngangen.

Inn bakdøren, som en liten hund som smetter inn uten at noen rekker å stoppe den.

Jeg fikk skreket meg til min første lille statistrolle, det ble fler etterhvert.

Og samtidig, uten at jeg hadde planlagt det, ble jeg etterhvert en av landets mest brukte maskører i ca to tiår. Jeg lagde masker og parykker for ett par hundre oppsetninger.

Men drømmen om scenen vokste seg stadig større.

Jeg var blitt en voksen hund etter roller.

Men jeg satt på den gale siden av glasset og stirret inn.

Jeg var blitt en sur gneldrebikkje som var misfornøyd med det meste.

Så jeg brøt, jeg tok sangutdannelse - jeg fikk min første store rolle.

Jeg begynte å skrive dramatikk (til stor fornøyelse for mange)

- vel - dette skal ikke være en sutretekst, for jeg er mer enn fornøyd...

Men folk som går litt utenfor de opptråkkede stiene blir lett hakkekyllinger i teatermiljøet. Skomaker, bli ved din lest, ikke sant?

Så det var en del replikker som "helledussen, skal han begynne å skrive også nå?"

- og når de litt større scenerollene kom måtte jeg tåle å høre "at vi liker ikke at folk som ikke er ordentlige skuespillere kommer rekende på ei fjøl og tar rollene fra oss" - ja ja...

I disse dager "feirer" jeg 40 år i norsk teater.

Jeg kaller meg ikke skuespiller, jeg kaller meg ikke sanger.

Jeg er ikke så opptatt av merkelapper.

Selv med 12 helaftens teaterstykker ført i egen penn vegrer jeg meg for å kalle meg dramatiker.

Jeg er bare et menneske som er litt over gjennomsnittet opptatt av teater, og jeg tenker hele tiden at nå må jeg finne noe annet å gjøre.

Jeg tenker at jeg kanskje skulle bli kokk?

Kjøpe ei rorbu et sted, lage mat og bli stor og tjukk, gi faen, titte på havet.

Men teateret holder klørne sine i meg.

Nå er boken spekket fram til 2013, og den kloke damen fikk både rett og feil.

Jeg kom til et punkt for noen år siden da jeg tenkte at "so what, det som skjer, det skjer!"

For det er jo noe som heter:

Når du ikke lenger leter etter nøklene, så finner du dem...

Om du synes denne teksten er litt i overkant selvopptatt, er jeg helt enig.

Den eneste negative haken med teater, slik jeg ser det er;

Man blir så forbanna selvopptatt av å holde på med det.

Ja, en liten hake til sånn på tampen;

Jeg er medlem av Skuespillerforbundet, Musikerforbundet, Dramatikerforbundet, Forfatterforeningen, Nord-Norsk-Forfatterlag, ja stort sett...

Jeg betaler en månedslønn i kontingenter i året.

Og spille på for mange hester er jævlig dyrt...

Ha ha.