En gang hvert år fyller vi mennesker år.
Om en uke er det min tur.
Jeg liker ikke å fylle år...
Jeg tenker på morfar, på hagebenken han satt på om sommeren.
Der huset hans en gang sto, vokser det nå en skog.
Benken er borte, så også roser og georginer.
Ikke en gang et snev av pipetobakk henger igjen etter ham.
Sporene etter oss mennesker utslettes så fort av dette hurtigvoksende kraftige livet.
Der levde de og strevde de, to mennesker som gikk stille og ydmykt gjennom livet.
Morfar og mormor.
Jeg har plantet de samme rosene som mormor hadde i sin hage.
Slik kan jeg snuse inn noe av henne, reise tilbake til en sommer for lenge siden.
Rosene heter "Peace" eller fred som vi sier her i landet.
"Slik får du mest igjen for feriekronene dine!" skriker en avis mot meg i dag.
Jeg blir av og til så kvalm av denne "slik får du mest igjen-tiden" vi lever i.
For livet skal hele tiden være billigst mulig.
Og nå skal jeg ikke komme med disse "livet er dyrebart" argumentene.
Men akkurat nå, i dette øyeblikket, sitter jeg ved vinduet og skriver på Mac'n mens jeg ser ut i hagen på de store røde orientvalmuene som har åpnet seg, og jeg tenker, mer enn dette vil jeg ikke "ha igjen for feriekronene mine."
Som valmuer, er mennesker en art som stadig reproduserer seg selv, ingen fare med det.
Om en valmue vet at den er en valmue aner jeg ikke.
Men vi mennesker vet at vi er mennesker.
Og akkurat nå er det mer enn nok.
I dag er jeg ikke sint på noen, ikke på Siv Jensen, ikke på kulturpolitikken.
Jeg sitter her med kaffen, og bloggen går i feriemodus.
Men jeg tenker på morfar, på benken der han satt.
På den trygge lukten av Mac Barens-tobakken og den rutete skyggeluen han alltid gikk med.
Om 30 år er jeg like gammel som han var da han døde.
Jeg har satt en benk under pæretreet i hagen her jeg bor, en grønnmalt benk.
Om en stund kommer jeg ut og setter meg der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar