Det er først når noen prøver å rive deg ned fra den pidestallen du ikke har klatret frivillig opp på, du forstår at du har lykkes, at du har rørt ved noe som er større enn deg selv.
Tidligere i vår forsøkte Aftenpostens anmelder Inger Margrethe Lunde å skubbe vår største dramatiker Jon Fosse ned fra sokkelen.
For er egentlig Fosse så fantastisk?
Skriver han ikke det samme stykket om og om igjen?
Og skriver han ikke fort fort, for mye?
Spørsmålene var mange, og motsvarene like så.
Og mange mente det lå et snev av norsk smålighet bak dette litt adresseløse innlegget.
Men Jon Fosse?
Selv er jeg ikke hodestups forelsket i mannen, men jeg er ærlig nok til å erkjenne den melankolien, den litt stille sorgen jeg føler hver gang jeg ser eller leser tekstene hans.
(Og det er vel det som gjør ham til den store forfatteren han er.)
Jeg kan ergre meg over de evige repitisjonene, men du tas inn i et ostinat av tekst, inviteres inn i et skyggelandskap som bare er Fosses og ingen andres.
Det sies at det er mottakerens meddiktning som er Fosses store styrke, luften rundt teksten som åpner for videre refleksjon når du kanskje har lagt hodet på puten og tektsen fremdeles kverner i deg. Og det er sikkert sant.
Jeg er ikke så opptatt av om en dramatiker er stor eller liten, om han står på en pidestall eller bør tas ned derfra. Fosse er en dramatiker som berører meg, som jeg ikke kan forholde meg til med likegyldighet, selv om hans difuse, litt "tåkelagte" tematikk ofte kan få meg til å savne litt mer sprut og blod i de lange strekkene.
Vi lever i en veldig tilbakeholdt og politisk korrekt tid.
De store utbruddene ses og høres ikke ofte på teaterscenen.
Ei heller nye tekster som får folk til å forlate salen i avsky som på Ibsens tid.
Det som hisser oss opp for tiden er mest "radbrekking" av gamle klassikere og uannonsert hønseslakting i det frie kunstfeltet, for ny norsk dramatikk gjør seg fremdeles best
(sett bort fra Fosse) i festtaler, på dramatikkfestivaler og seminarer.
Jeg skal skynde meg å sende en rose til Dramatikkens Hus hvor du som dramatiker plutselig er blitt et ansikt som ses, et skrivende menneske som blir invitert inn på en kaffe, som blir spurt "hvordan det går med det du holder på med?" Og det er gledelig.
Men det er fremdeles teatrene som er "proppen" i systemet.
For øyeblikket har jeg en tekst som har ligget hos et stort teater i hovedstaden i 13 måneder uten at teateret har maktet å ta stilling til om de skal gjøre den eller ikke.
I mellomtiden dør kyrne på båsen, og dramatikeren sitter som en hubro og venter ved postkassen, mens lysten til å skrive for teater langsomt smuldrer.
For en dramatiker er for øyeblikket som en irriterende flue under lampekuppelen på de fleste teatersjefkontorene, og en oppføring sitter langt inne.
Og dramatikeren tør ikke trykke for hardt på, for hun/han vil ikke bli oppfattet som masete.
Jeg vet at det å skrive for teater er en høyst frivillig gesjeft.
Det er ingen som truer deg til det.
Men det er faktisk noen av oss som ikke kan la være.
God sommer fra denne bloggeren!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar