PARISIAN DAYS

Ingen byer er bedre enn andre, ingen byer er vakrere enn det humøret du er i.

Akkurat nå sitter jeg i vinduet mitt med kaffe og laptop, stirrer ut på regnet som faller ned over Paris, en by som andre. En mann i grønn overall spyler fortauet, den arabiske mannen åpner matbutikken sin, og to afrikanske frokostmadammer skramler med kaffekanner og servise.

De høye stemmenes monotone musikk gjaller i bakhaven der jeg bor.

Paris er aldri stille, som New York og andre store byer.

Jeg jobber hardt mot to døde linjer, eller deadlines som det heter på engelsk.

Det er "Marilyn - Nobody's Baby" som skal leveres som en uke.

Og "Nomi - Angel og Surburbia" som må avgårde senest 15. august.

Jeg reiser ned hit for å kunne jobbe i fred, jeg snakker nesten ikke med noen, jeg sitter i seks syv timer hver dag og skriver.

Så dusjer jeg, kler meg og går ut i Paris med verkende rygg.

Det er ingenting glamorøst med dette, selv om gode venner spøker med at jeg "lever herrens glade dager i Paris" - vel.

Hjemme i huset i Oslo får jeg ikke skrevet så mye, jeg setter meg ned, men så tenker jeg;

Kanskje jeg skulle vaske litt? Burde jeg ikke støvsuge, rydde?

Kanskje bake en kake?

Fikse litt ute i hagen, rydde i bokhyllene, stort sett.

Her er det ingenting som avleder meg.

Jeg har gjort en avtale med meg selv, jobb, jobb, jobb.

Men Paris? Det kunne helt sikkert vært Horten eller Vadsø?

Det spiller ingen rolle, men det er deilig å kunne gå ut på gaten etter en lang økt og plutselig oppdage at Paris ligger der rett foran nesen på deg.

At hele byen ligger åpen.

Ikke et vondt ord om Horten eller Vadsø, fine byer begge to, men det er noe eget med Paris.

Du har en følelse av å befinne deg midt i verden.

Selv om alt ikke er perfekt her.

Der nordmenn stort sett stirrer stivt framfor seg eller ned i bakken, ser franskmenn ofte snurte eller litt fornærmet ut. Og den økonomiske krisen er mer merkbar her enn hjemme.

Slakteren på hjørnet sa at "nei, nå er det dårlige tider!"

Så jeg kjøpte paté og salami, ost og dyre greier av ham i går, uten at jeg tror det gjorde nevneverdig utslag på brutto nasjonalprodukt i la France, ha ha...

Men jeg har mine holdepunkter her, mennesker jeg kjenner.

Franskmenn som gir meg inside informasjon om ståa i byen og landet ellers.

I dag skal jeg spise lunsj med min venn Madame Gegauff, om hun ikke avlyser på grunn av regnet, franskmenn er litt rare sånn.

En dråpe regn utløser den største panikk.

Og når solen skinner, tar de i mot den som alt annet, med et skuldertrekk.

Nei, nå får det være nok bloggbabbel for i dag.

Ha en fin dag alle!