HVORFOR ER VI SÅ SYKE NÅR VI HAR DET SÅ BRA?

De fleste mennesker mener at det er mulig å tenke eller gruble seg syk.

At tankens kraft kan dra oss ned, føre oss inn i en negativ spiral, utløse sykdom.

Jeg undrer; om dette stemmer, er det mulig å tenke seg frisk?

Et det mulig å sende små positive signaler til hjernen, snu spiralen, bli med oppover?

Jeg tror det.

(Jeg kjenner mange mennesker som elsker å snakke om sykdom.

Det er nesten så de "kvikner" til når de får snakke om alle stedene de har vondt.)

Den norske lommeboken er mer enn full, landet har fått diagnosen "verdens beste"

- men vi topper listen som konsumenter av beroligende midler.

Ja da, vi vet jo at penger og lykke ikke nødvendigvis går hånd i hånd.

At en sorg er en sorg om man ligger i ei grøft eller sitter i en sofa til 50 tusen.

Så, hvorfor er vi så syke når vi har det så bra?

Jeg har ingen enkle svar.

Jeg ble født ti år etter siste verdenskrig, i optimismens tidsalder.

Landet skulle bygges, og foreldrene mine bygde og bygde.

Det handlet om å skaffe seg ting, penger, trygghet.

Vi fikk fjernsyn, vi fikk vaskemaskin, telefon, ting som i dag ikke regnes som luksus.

Og den gangen var det ingen som spurte: "hvorfor er det ingen som ser meg?"

Vi snakket ikke om følelser, vi var glade og fornøyde, på overflaten.

Og da vi ble voksne var foreldrene våre plutselig gamle og utslitte av all byggingen.

Da ville vi vite hvem de var, disse som hadde satt oss til verden.

Men vårt opphav hadde intet alfabet for følelser, kunne ikke snakke om slikt.

Det eneste de maktet å si fra hagestolen var:

"Men har vi ikke gitt deg alt?"

Jo da, vi fikk alt, alle ting et barn kunne ønske seg.

Materielle ting, ubetydelige, verdiløse ting.

Og fremdeles er foreldre livredde for at barna ikke skal ha de samme tingene som andre barn.

Og mantraet er "barna mine er det aller viktigste" - en helt politisk korrekt ting å si når klesvasken og pliktene vokser oss over hodet.

Jo da, foreldrene mine ga meg mye, jeg led ingen nød.

Men jeg kan ikke huske noen glede over alle tingene vi fikk.

For merkelig nok, det jeg husker best er en replikk min far lot falle.

Noen små ord ikke ment for mine små gutteører. Han sa:

"Min sønn synger så vakkert, kanskje han kan drive det til noe, hvem vet?"

Jeg tror på tankens kraft.

Jeg tror på å gjøre godt.

Jeg vet at ingen oljebrønner kan lege oss, hjelpe oss til lykke.

Men en fars ord...

Og som sagt, tankens kraft...

På at vi skal våge å gå tettere på hverandre.

Her om dagen var det en som kalte meg "Facebookmannen" -

sa at "du skal nå være så jævla personlig på den bloggen din hele tiden!"

Vel, jeg kan godt ta den, og jeg kan selvfølgelig være litt mer upersonelig, skrive om rynkekremer og fashion, slike livsviktige ting.

Men jeg blir nok desverre aldri noen rosa blogger

Har jeg forresten fortalt deg at jeg skal bytte politisk parti?

Jeg skal gå inn i RØDT!

Muligens vurdere på konvertere til islam.

Moooooaaaahhhhh...