DEN VANSKELIGSTE ROLLEN, OSS SELV

For noen år siden tok en regissør meg til side og spurte følgende spørsmål:

"Er det vanskelig for deg å voldta den kvinnelige motspilleren din på scenen?"

Først ble jeg litt perpleks, jeg forsto heller ikke helt spørsmålet.

"Hva mener du?" måtte jeg spørre, han vred på seg, sa:

"Ja, for du er jo...jo..." "Hva er jeg?" spurte jeg...

"Ja, altså, ikke ta det ille opp, men du er jo, ja, du skjønner vel hva jeg mener?"

Noen menn har svært vanskelig for å uttale ordet "homo" - verre er det ikke?

Men jeg svarte: "Nei, jeg har ingen problemer med det i det hele tatt, for her inne i scenerommet er jo alt trygt og godt, og vi kjenner hverandre, så, nei, jeg har ikke problemer med det, selv om det er en røff scene, men jeg er vel (i denne scenen) først og fremst skuespiller og ikke homo?"

Puh...Jeg kjente raseriet begynne å bygge seg opp. Vel.

Jeg tenker mye på kjønn, kjønnsroller, på hvem vi er i det sceniske rommet.

Og jeg tenker like mye på skjønnhetsidealer, på at vi presses til å være unge, slanke og vakre i jobben vår, på tross av at teateret i beste fall skal speile det virkelige livet der ute.

For der ute, på gatene, i sengene, i hjemmene og på jobben, i alle hverdagstragediene er ikke alle like unge, slanke, pene, eller hvite for den saks skyld.

Og damer med noen ekstra kilo på hoftene i vår verden sliter, noen menn også, men tjukke menn er blitt litt mer comme il faut etter hvert.

Vi vet f. eks alle innerst inne at Hamlet sikkert var, om han hadde levd, en blek, tykkfallen mann med dårlige gener, men det er nesten alltid den peneste gutten i klassen som spiller ham.

Og hvem har sett en mannhaftig og tykkfallen Julie?

For mer enn 20 år siden luftet jeg en idé om å la to menn spille Hedda og Tessmann, og de fleste trodde det hadde klikket for meg.

Og det er ikke så lenge siden (i Norge) at det var utenkelig å se en kvinne i en mannsrolle eller omvendt.

Selv om på kontinetet spilte bl.a Sarah Bernard Hamlet med stort suksess, og det ble nok murret litt i gangene, men Sarah var Sarah, og gjorde som hun ville.

Mulig hun tenkte at "den rollen er faen tute meg så god at den vil ha"

Gledelig er det da at et cast av bare kvinner nettopp har spilt "Fluenes Herre" på selveste Nationaltheatret med stort hell.

For, er det viktig at Peer Gynt spilles av en mann?

(Marika Enstad spilte Peer Gynt ved Rogaland Teater for noen år siden, en forestilling jeg desverre ikke fikk sett)

Eller at Hedda spilles av en kvinne?

Begge disse rollefigurene er spekket med menneskelige følelser som ikke er kjønnsbetinget.

Gode roller er gode roller, og det kreves først og fremst en god skuespiller for å mestre dem, kjønn burde komme i annen rekke. Nok om det...

Som mannlig homofil artist og skuespiller har jeg støtt på en rekke begrensninger.

På grunn av min legning har mange teatersjefer trodd eller antatt at jeg ikke har kunnet dekke inn den eller den rollen.

Vel, en mannemann som spilles av en macho er like kjedelig som en homo som spilles av en homo.

Eller spille en homo? Hvordan spiller man en homo?

Løse håndledd og hoftevrikk ses ofte, for det finnes en del sjablongmåter å spille en homo på, som det ikke finnes for heterofile rollefigurer.

Men unntakene finnes.

Jeg glemmer aldri når Alan Bates spilte Bette Middlers homofile manager i "The Rose"

et råskinn av et mannfolk, med koden; først er jeg et menneske, homo? So what?

Kjære du, det jeg skal fram til er at jeg holder på å skrive en forestilling, eller forestilling?

Jeg skal lage et show, et "live talkshow" om dette bl. a.

Leke litt med fordommer, kjønnsroller, finne noen svar, eller ikke finne noen svar?

Kanskje det ikke finnes svar?

Og en liten kuriositet til slutt:

I forbindelse med premieren på mitt nye stykke

"DEN SVARTE GRISEN"

ved Nordland Teater kommende høst ble jeg spurt av teaterets PR-avdeling:

(stykket handler nettopp om kjønnsroller. Se: www.nordlandteater.no)

"Hvorfor er du, som mann og homofil så opptatt av feminisme?"

Vel, jeg skal ikke henge ut PR-avdelingen på Nordland Teater, de en utmerkede mennesker som gjør en kjempejobb...

Men jeg måtte trekke det gamle slitte svaret opp av hatten:

"Jeg er først og fremst menneske, at jeg er mann, at jeg er homofil, er bare små bagateller"

Vi som jobber med teater lever og ånder for roller.

Den vanskeligste rollen av dem alle er oss selv...

Våre holdninger...

For litt siden ble det holdt et seminar i Oslo om kjønnsroller i teateret.

Jeg hadde desverre ikke tid til å være der.

Stadig fler føler seg "stengt inne" i kjønnsbegrensninger.

Og det klages over at det skrives for få gode kvinneroller, at kvinner som oftes spiller opp mot mannen, som kone, elskerinne, sekretær osv...

Vel, "kone, elskerinne, sekretær"? Hadde vært gøy å prøvd seg på det feltet?

Jeg er mer enn klar!