Det er så stille her. Jeg sitter i huset ved havet.
Min venninne steller med plantene, jeg røyker en sigarett, drikker kaffe.
Jeg tenker på ord, jeg tenker på stillhet.
Ordenes kraft.
Jeg tenker på hva Grethe Faremo sa da fire norske soldater ble drept for noen dager siden:
"Vi har mistet fire av våre beste menn!" sa hun.
For det er alltid de beste som dør.
De beste mennene, den gladeste jenta, det sentrale midtpunktet.
Nei, jeg mener ikke å harselere over døden, jeg bare tenker på ord, på ordenes kraft.
Der Norge sender sine "beste" kvinner og menn i krigen, setter en medalje på brystet på dem når de kommer hjem, blir mange av dem sittende igjen med skrekk og angst.
Staten følger ikke opp disse menneskene som er fratatt nattesøvnen, som ligger og stirrer i taket mens skrekkbildene ruller bak øynene.
Som kanskje har mistet helse og psyke i troen på det gode.
Ord gjør seg best mens vi lever, også handling.
Ord som blir sagt for sent, store ord som "våre beste menn" er en trøst for de etterlatte, jeg forstår selvfølgelig det, men forsvarsministeren snakker til "døde ører" i sin kråtkvalte tale.
Ord som "helter" og "beste menn" faller så lett, mens ordet "krig" sitter lenger inne.
For det som hender i Afghanistan er krig og ikke en "spisset" utgave av 71 grader nord.
Det er lett for meg her jeg sitter i stillheten ved havet.
Så enkelt å skrive om store og små ord.
For jeg er ikke en av våre "beste" menn. Jeg ville aldri gått i krigen.
Ikke en gang for fedrelandet.
Jeg får ingen dekorering for heltemodig innsats.
Men jeg håper at de som får det, også for oppfølging og omsorg.
Her hjemme slikker vi fremdeles sårene etter andre verdenskrig.
Mens ettervernet av våre soldater er et sorgens kappittel.
I land som Irak, Afghanistan og Palestina har sorgarbeidet ennå ikke begynt.
Ja, det var nok noen store ord fra min priviligerte stillhet ved havet.
Fra en mann som sikkert ville fått "de feiges medalje"
Men han tror på ord.
Store og små ord, på ordenes kraft.
Mens vi lever.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar