EDWARD, PLAY WITH YOUR FOOD

"Edward, play with your food!" er en replikk hentet fra en film om The Adams Family.

Du vet, denne familien fra helvete som lever på tvers av alle konvensjoner, hvor mor og far plustelig kan bli amorøse midt under middagen, eller at bestemor plutselig begynner med voodoo, eller at, ja, ungene blir bedt om å leke med maten.

Vi ler av dette, fylles av fryd over denne gale familien.

Hvorfor jeg skriver om dette?

Vel, i disse dager har vi flyttet ut i hagen, slått opp parasollen, fyrt opp grillen og satt oss godt til rette i hagestolene for å nyte det første måltidet i friluft.

Min kjære lener seg tilbake og sier;

"Å, så godt endelig å kunne sitte ute i finværet, det er noe helt eget med det å spise ute..."

Det er da det skjer...

For her på Kampen har vi noe som heter småbarnsfamilier på alle sider av hekken, og for all del, jeg skjønner godt at det også er deilig for dem å kunne sitte ute å nyte sin middag.

Men altså, når 35 unger hyler om kapp, løper som rabiate med pizzabiter og brusglass uteblir nytelsen for de fleste.

Etter tre timer med dette skrekkscenariet i går ettermiddag vrengte en eldre dame opp vinduet på andre siden av gaten og skrek:

"Om det ikke blir slutt på dette spetakkelet ringer jeg politiet!!!"

En barnefar stikker hodet ut av hekken og roper tilbake:

"Men faen da, de er jo bare unger!"

Den sinte damen smeller igjen vinduet med et brak.

"Jævla drittkjerring" mumler barnefaren der han står på den lille hageflekken som er oversvømt med pappkrus og halvspiste pizzabiter mens ungens stadig skifter toneart, høyrere og høyere, for nå er det katten som jages til stor fryd.

Det virker som om mange foreldre mener det er et overgrep å forlange at ungene skal sitte ved bordet under middagen.

At det å sitte på en stol i en halv time kan gi store psykiske skader senere i livet.

Videre er det også en vedtatt sannhet at barn ikke skal påtvinges voksenmat, og derfor lager slitne mødre og iltre fedre to eller tre retter til middag, for barna må jo få velge selv hva de vil putte i seg.

I går, her på andre siden av hekken var den store diskusjonen om loff med smør og sukker er forsvarlig middagsmat for et lite barn.

Og konklusjonen var at det ikke er så viktig hva ungene spiser så lenge de spiser.

Jeg mener ikke at vi skal tilbake til de tiden da ungene ble tvunget til å spise torsketunger og lutefisk, og at de små skal sitte som tause saltstøtter ved bordet, slett ikke.

Men når det eneste som kan tilfredstille et barn er synet av en Grandiosa-logo er vi ute å kjøre.

Og jeg skal ikke nevne bordskikk og mattradisjoner i Frankrike, for det er du drittlei av å høre om på denne bloggen.

Men i Frankrike spiser barna tre retters lunsj på skolen fra de er bittesmå.

Det er salat, suppe, hovedrett og dessert.

Og Mac Donalds har aldri fått det store kommersielle gjennombruddet.

Derfor regnes det å sette seg ned ved matbordet som den edleste av alle ting i land som Frankrike, Italia og Spania...

Her hjemme skal mat først og fremst være billig, være rask og lage, og mer er det ikke med det.

Her i Norge viftet Kristin Halvorsen med et eple under valglampen for noen år siden.

Nå skulle ungene få skolemat liksom, for det er viktig for læringsevnen at ungene får i seg sunn og næringsrik mat i skoletiden.

At eplet senere ble inndratt i revidert statsbudsjett er en annen historie.

Akkurat nå er det stille og rolig i hagen.

Jeg sitter ved hagebordet og skriver med laptop og kaffe.

Men snart kommer The Adams Family hjem med folk og fe.

Og da får vi sure gamle gubber som hater barn trekke inn i stuene...

Og nå sier du som er småbarnsmor eller far at egoistiske sure jeg ikke aner hvordan det er å ha barn, lage det helvetes middagen hver eneste dag...

Og da kan jeg fortelle deg at det vet jeg ganske mye om.

Jeg er vokst opp som eldst av syv søsken, og med en sliten mor lagde jeg middag til de andre fra jeg var ni år gammel. Jeg har ikke tatt skade av det, og jeg er blitt en god kokk.

For mamma sa:

"Jeg er sliten, jeg orker ikke, om dere er sultne så får dere lage mat selv"

Og nå tenker du, stakkars han som er vokst opp med en så dårlig mor. Vel.

Jeg skjønte i ung alder at mamma var den kvinnen som ga meg livet.

Men også at hun ikke var min tjener eller ubetalte hushjelp.

Her for leden sa min venns lille datter som var på middag hos oss:

"Så rart å sitte ved bordet å spise mamma, hvorfor gjør ikke vi det?"