FREMDELES UNDERVEIS TIL JULESTJERNEN

Den chilenske forfatteren Isabel Allende skriver i sin selvbiografi

"Summen av dagene" at hun har gitt opp å skrive for barn og ungdom fordi forlagene legger for mange føringer og driver sensur når det gjelder tekst for denne målgruppen.

Hun sier videre at forlag, film og teater er helt akterutseilte i sin henvendelse til de yngste.

Hele verden ligger et tasterykk unna, og de unge kan se tonnevis av vold og grov sex på sine egne dataskjermer, mens historiene som fortelles for de minste er på "Tornerose-stadiet" hvor alt handler om den vakre prinsessen som får den like vakre prinsen, mens erotikk, sex og "vonde" ting er luket vekk for ikke å "støte" disse skjøre små.

Vel, her til lands er vi fremdeles underveis til julestjernen.

Den innovative teaterkunsten for de minste er "hemmelig" teater som spilles for Den Kulturelle Skolesekken, forestillinger som ingen annmeldere eller vanlig publikum får se.

Ok, at "Kurt koker ett hode" en sjelden gang, men de store teaterene vender stadig bunken av gamle klassikere, mens de minste sitter som spørsmålstegn i salen.

Dette er en alvorlig ting når vi vet at disse unge er framtidens teaterpublikum.

Isabel Allende skriver videre:

"Jeg forstår godt at barnebarna mine ikke gidder å gå på teater, fordi det de ser der er noen daterte historier de ikke kan identifisere seg med!"

Eller som min venninnes lille datter sa etter ett kvarter i salen under "Et Dukkehjem":

"Hun må vel få lov å bestemme selv om hun skal spise kaker eller ikke, det er jo hun som blir tjukk, og ikke han."

Og Bestemor Skogmus synger stadig at det kan være farlig for en liten mus å gå en tur i skogen. At hun må "se seg for og passe på"

Er det ikke snart på tide å finne ut hva bestemor er så redd for?

Det kan da ikke bare være reven?