TEATER - MEST FOR KVINNER?

Jeg viklet meg litt ufrivillig inn i en debatt på nettstedet scenekunst.no i går om et tema som egentlig ikke opptar meg noe særlig.

Kort fortalt var det en kulturkritiker som hevdet at det er for mye applaus, særlig stående applaus på teater, at vi som publikum er for ukritiske til det vi ser, og at "vi muligens klapper for oss selv?" Så, det var en tre fire stykker av oss som hadde et lite ordskifte hit og dit, mer var det ikke...

I etterkant tenker jeg på noe helt annet;

Er det for mange kvinner i norsk teater?

Det er for det meste kvinner som ser teater, da helst litt voksne kvinner.

Og det er stort sett kvinner som anmelder teater, de fleste store "tunge" avisene har kvinnelige kritikere, og fire av de store kulturformidlerne i hovedstaden har kvinnelige teatersjefer.

(Nationaltheatret, Oslo Nye, Riksteateret, Dramatikkens Hus)

Stopp en halv før du hisser deg opp!

Jeg vil bare stille noen høyst relevante spørsmål.

Med så mange kvinner i sentrale posisjoner, og med en så stor prosent kvinner som mottakere av produktet, hvordan gjenspeiles dette i forestillingene?

Eller gjør det i det hele tatt det?

Er det blitt lettere å være kvinne i teateret med så mange kvinner ved roret?

Er de gode kvinnerollene blitt fler?

I går hørte jeg tre teateranmeldere på NRK P2 diskutere siste teatersesong i Norge, alle tre kvinner, tre svært ulike kvinner i alder og ståsted.

Alle disse tre var skjønt enige om at sesongen hadde vært "grei nok"

men uten de helt store høydepunktene.

Jeg hater, som også mange kvinner gjør, fokusering på kjønn.

Jeg har som mantra; først menneske, så kjønn.

Men som sagt, kloden har gått noen runder, og vi har fått mange kvinner i viktige posisjoner.

Og jeg har årvåkent fulgt norsk teater i fire tiår, og like lenge har jeg hørt evangeliet om at "bare kvinner kommer i "til makten"... så..."

Vel, nå har det skjedd.

Tilbake til denne litt absurde applausdebatten.

Jeg er mer opptatt om denne dreiningen jeg nettopp har beskrevet har forandret teateret.

Jeg kaster denne ballen videre til bl.a "den høyt utdannete" kvinnen som "belærte" meg litt om teaterets vesen i går...

For etter hva jeg hørte på "Scenerom" på P2 i går "så er alt stort sett ved det samme"

Selvfølgelig kan man ikke forlange at kvinnelige teatersjefer skal sette opp "kvinnestykker" eller ha en "mykere" og mer "empatisk" profil bare fordi de er kvinner, men jeg er bare opptatt av om det har skjedd en endring, eller om det er så enkelt at kjønn ikke spiller noen rolle?