DEN BLINDE DEBATTEN

Det har "rast" en debatt på Scenekunst.no om faste kontrakter etc, og den "nye vinen" les de nyutdannede skuespillerne fra KHiO har raslet med sablene på uvant skuespillervis og krevd sin rett til jobb etter endt utdannelse.

De unge er tøffere i trynet enn vi eldre som har brukt noen tiår på å bygge oss nettverk, funnet de teatrene vi har innpass hos, de intruktørene som liker oss, som stoler på oss, som bruker oss, igjen og igjen.

Jeg vet ikke, kanskje det ikke burde handle om å bygge nettverk?

Kanskje ville det klokeste og sunneste være å sette på alarmen, røyke ut hele brakka, alle ut på gata, og så se hvem som finner veien inn igjen.

For bygger du for tette nettverk, bygger du også trygghet, forutsigbarhet og båstenkning, og det er ikke sunt for "kunsten" - jeg setter dette vanskelige ordet i gåsetegn, for jeg har litt problemer med å skrive det, men "kunsten" må aldri bli trygg, forutsigbar osv.

Men "den nye vinen" - jeg mener ikke å harsellere, jeg har sett de nye profetene komme å gå, og ja, det ligger i sakens natur at de nyutdannede ønsker å "finne opp" teateret på nytt.

Alt det gamle, det institusjonelle er noe dritt, nesten ingen kan noe, og de over 50?

Vel, dette skal ikke være et stakkars oss gamle, og fy de unge-innlegg, for de unge har et stort poeng.

Skottene er for tette, teatersjefene for utilgjengelige, og daukjøttet slenger i gangene mens stjerneskuespillerne undertegner kontrakter for å spille hovedrollene.

Og mest av alt: Hvem tør fornærme en teatersjef?

Nesten ingen, kanskje bare de som ikke er avhengige av en teatersjefs gunst, som er så etterspurt at andre lover gjelder?

Så de fleste av oss tripper rundt som høflige hoffdamer og hoffmenn, og brenner inne med meningene våre, som ikke når lenger enn til lav mumling ved bordene i kantina mens vi hele tiden har ét nervøst øye over skulderen i redsel for at sjefen skal høre oss.

Kai Johnsen gikk ut med en bredside mot teatersjefene, og fikk et varselanrop tilbake.

Som leder av Dramatikkens Hus måtte han "passe" seg om samarbeidet med hans hus skulle være fruktbart i tiden fremover.

De sa det ikke med rene ord, men alle kunne forstå og lese den kalde trusslen som sto mellom linjene.

Som frilans skuespiller og dramatiker vet jeg alt om venting, om høflighet og ulne svar.

Mange teatersjefer vingler hit og dit, synes ikke å ha ordene ja eller nei i sitt vokabular.

Jeg kan takke mitt teater (Nordland Teater) for min ringe suksess, også Beaivvas Sami Teahter, Agder Teater, Alex Scherpf, Reidar Sørensen og flere, men når det gjelder hovedstadsteatrene er veggene mer enn ugjennomtrengelige. Og det er helt ok, for meg, for det er i "provinsen" den nye norske dramatikken lever, ikke rundt Spikersuppa.

Men når teatersjef etter teatersjef snakker vakkert om ny norsk dramatikk, om at "vi trenger de nye stemmene!" kan jeg på en måte ikke tro på dem lenger, for fakta er; ny norsk dramatikk gjør seg best i festtaler, på seminarer og "pusteøvelser" som dramtikkfestivaler etc.

Det tar en dramatiker ca ét år å skrive en scenetekst, men det tar en teatersjef gjennomsnittlig tre år å lese den, slik er det som oftest, så "something is rotten" i teaterstaten Norge.

Det hadde i det minste vært hyggelig å bli invitert inn på en kopp kaffe, en samtale, få en utredning om det du har sendt inn, men akk nei - man sitter som en hubro og venter ved postkassen. Vel, det var dagens bitre her fra New York City.

Men, uansett, neste år har jeg premiere på min tolvte scenetekst, og jeg skriver på, vil alltid fortsette med det jeg gjør, og fremdeles være en irriterende flue under teatersjefenes lampekuppel...

Og til sist, jeg vet at det slett ikke er lett å være teatersjef.

Jeg kjenner de fleste av dem, derfør tør jeg fornærme dem.

Og til "den nye vinen" - dere har pekt på noe viktig, but it don't come easy!