søndag 27. desember 2009

ET GODT NYTT ÅR?

Det gamle året lakker mot sin slutt.
2009 skal bli 2010, tiden går ikke, den kommer, som samen sa.
*
Det er tid for rydding i skap og skuffer, hodet skal tømmes, seier og nederlag sorteres.
I går falt en replikk i et middagsselskap:
"Hjernen er en undervurdert kroppsdel"
- jeg sitter og tenker på denne replikken.
I vår tid, denne utålmodige nevrotiske tiden, hvor innpakningen synes å være det viktigste.
Tomme tønner skramler fra avisenes forsider, og fjernsynet spyr ut ting vi ikke trenger å vite.
*
Jeg liker julen.
Ikke pakkene, ikke maten og vinen.
Jeg liker melankolien, den stille ettertanken, den mentale vareopptellingen.
På disse tider i fjor hadde jeg ingen blogg.
Nå blogger jeg tre til fire ganger i uken.
Jeg liker å blogge, skrive disse små epistlene, sende dem ut i cyberspace.
Forleden var den en fremmed mann som stoppet meg på gaten og spurte om jeg var Henriksen, noe jeg måtte tilstå at jeg var.
Han freste:
"Denne bloggen din gjør meg av og til alldeles rasende!"
Den litt tykke middelaldrende mannen sto og stampet i slapset i Grensen.
"Så fint" svarte jeg "det var meningen" - han smilte et lite glidelåssmil.
"Men jeg liker når du skriver om Paris" sa han.
Jeg så en drøm om storbyen flimre et sted langt bak øynene hans, en gryende vennlighet.
Han bjeffet meg god jul og gikk.
*
I all tid har mennesker lagt igjen spor etter seg.
Runer, helleristninger, treskjæring og bu-merker, grafitti, og nå altså endeløse tirader på verdensveven. Og ting og tid tikker stadig fortere.
Hopp på, eller stå igjen i veikanten.
*
Som sagt, jeg var i en middag i går, og før jeg rakk hjem lå bildene på internet, like it or not.
Min venninne sier: "Har det ikke ligget ute på Facebook har det ikke skjedd!"
Vel, jeg kan ikke se at Facebook og Twitter bare er tidstyver og pes.
Jeg har over 1000 venner på nettet.
Ja, jeg skjønner at alle disse ikke er bestevenner, men det gjør meg litt glad når noen går inn og kommenterer mine små sysler, sender et smiletegn over noe jeg skriver som de synes er vittig. Det får meg til å føle en slags tilhørighet, rett og slett.
*
Jeg jobber på teater, der mennesker møtes, jobber, og små magiske øyeblikk oppstår.
Skrift i sand, det du gjorde i går er borte for alltid.
Der en spillefilm eller en CD er lagret for evigheten, er dette lille øyeblikket av magi, denne feilslåtte og umusikalske replikken borte i samme øyeblikk som den er sagt.
Den digitale bransjen er utsatt for større og større press.
Pirate Bay har gjort det mulig å stjele våre åndsverk, men ingen har til dags dato greid å fildele et øyeblikk av gåsehud, tjuvlaste ned en skuespillers plutselige innfall på en scene.
Det er en god tanke.
*
Ønsker for det nye året? Det runde tallet 2010?
Kanskje litt mer vettug bruk av trykksverte, litt godt nytt?
At vi evner å se at i denne lille avkroken av verden står sjakkbrikkene så vakkert perfekt på brettet.
At mulighetene er her, alt ligger åpent.
At hederstittelen "verdens beste land" ikke nødvendigvis er en diagnose, men en mulighet.
Jeg satt på toget fra Sandvika i går, sammen med forspiste borgere av dette landet, som for et par dager siden fikk flott innpakkede gaver for mange milliarder kroner.
Ingen smilte, ingen lo, ingen så på hverandre.
Bare de sedvanlige nedslåtte blikkene, de stramme mutte munnene.
Godt nytt år!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar