mandag 28. desember 2009

OM BJØRNER OG TAFATTE FEDRE

En bokanmeldelse:
Tom H. Dalbak - "Den siste bjørnen i Vassfaret" - Roman - Aschehoug
*
Det er prisverdig at en mann skriver så "tett på" om tapet av en sønn.
Når samboeren finner en annen mann og tar sønnen med til utlandet faller livet fra hverandre for hovedpersonen Alm, en bjørneforsker med hang til pub og litt for mange halvlitere.
Desverre skjemmes teksten av svært dårlig og insisterende språk.
"...hun løfter en litchi til munnen. Den som var en litchi..."

Der jeg som leser ligger foran fortelleren kommer teksten haltende etter for å forklare meg hva jeg skal tenkte, og etter 200 sider mister jeg interessen for hovedpersonen.
Det er synd, for Dalbak skriver om viktige ting.
Med litt velvilje kan man lese denne romanen som en voksen manns sammenbrudd etter tapet av egen far og sønn. Men boken preges gjennomgående av litt for røff og poengløs Lars Monsen- humor, floskler og slitte vendinger vi har hørt for mange ganger.
At en forfatterer f. eks bruker vendinger som "hun snakket usammenhengende om...." atten ganger i løpet av en bok burde få konsulentbjellene til å ringe på forlaget.
Men bevares, historien har et stort alvor i seg, den har mange fine scener og er gripende i mange passasjer, men jeg tror den skulle gått noen flere språkrunder hos forlaget før utgivelse.
Kerstin Ekmans trilogi "Vargskinnet" behandler mye av de samme temaene, men der Dalbak havner i kjedsommelige repetisjoner, er Ekman sylskarp og to the point i sin fortelling. At villmarken invaderes av hyttebygging og skiløyper er et stort problem, også at fedre blir akterutseilte i barnefordelingssaker.
Men i krig og kjærlighet handler det som oftes om mangel på komunikasjon.
Tom H. Dalbak evner ikke å nå fram til meg som leser. Nok en gang kryper pappa inn i hiet og slukker sorgen med små slurker brennevin, og mor er en egoistisk kjerring som bare tenker på seg selv og sin karriere. At bjørneforsker Alm setter seg på flyet til Singapore blakk og elendig for å kidnappe sønnen hjem, for så å ta ham på fisketur i Vassfaret er en billig og lite realistisk løsning på en 300 sider lang historie.
Kan ikke noen snart skrive en roman om en far med litt guts!
Det er trist at bjørnen er truet, men enda tristere at fedre er så jævla tafatte.
Veldig trist.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar