torsdag 17. desember 2009

TIDSTYVEN 2009

Hørte en artig sak på radioen, nesten en kuriositet.
*
Året 2009 har 53 uker, og foreldre som har delt omsorg for barn har plutselig et problem.
Hvem skal ha barna denne ekstra uken?
Ofte kan dette medføre store problemer, sier stemmen på radioen.
Og noen ganger går det til og med så langt at denne krangelen ender i rettsalen.
Jeg tenker at har man barn, er det vel bare å finne ut av det, men i krig og kjærlighet er ennå mye ugjort. Og midt i kryssilden står de små barna.
*
Vi som har andre seksuelle preferanser enn det som regnes som helsemessig forsvarlig når man skal ha det store ansvaret det er å oppdra barn, blir sittende litt på sidelinjen som observatører.
*
Vi har ikke talerett når det gjelder barn fordi vi ikke har barn selv.
Ei heller har vi opplevd den store lykken det er å sette et barn til verden, vi har ikke realisert oss selv, vi er ikke "hele" mennesker.
*
Mange mennesker som jeg regner som oppegående har en litt "skrudd" oppfatning av dette med barn, hva som er sunt, hva som er best, og hva som er riktig.
Og folk flest har tatt til seg sannheten om at det er "best for et barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre" på tross av at mer enn halvparten av ekteskap oppløses, og barna kastes som Norgespakker fram og tilbake, settes på fly og tog med en lapp rundt halsen.
*
Og nå altså, en ekstra uke, som får det allerede sprukne glasshuset til å vakle.
Vel, jeg sier ikke at det ikke finnes flotte foreldre som tar vare på ungene sine, oppdrar dem til å bli bra mennesker, men jeg er så dritlei av å høre småbarnsmødre og fedre hvese i ørene på meg når de en sjelden gang tar seg et glass vin eller to for mye:
"Du aner ikke hvor mye stress det et med barn, du aner ikke, vet du hva?
Du er helt fri du, du har ikke noen forpliktelser du!
Ser nok på Facebook at du sitter der nede i Paris og gøyer deg!"
Og når jeg svarer:
"Ja men faen, det er vel ingen som har tvunget deg til å skaffe deg alle disse ungene!"
Da ser de på meg med dette triste kublikket, stakkarsblikket, sier at jeg er følelseskald, et ulykkelig menneske som ikke har forstått meningen med livet.
Et menneske som har forsaket den største av alle lykker i universet.
Da svarer jeg at ja, jeg har valgt det bort, at det har kostet meg mye å velge det bort, at jeg gjerne skulle hatt barn, men at jeg lever et liv som ikke har plass til barn.
Jeg sier til og med at jeg ikke unner barna en far som aldri har tid til å være der for dem.
*
For når du har barn må du sette av ca 20 år av ditt eget liv for å kunne ta vare på dem, at det også gjelder om året plutselig skulle komme på å produsere en ekstra uke midt i mørketida.
Men da har de forlengst sluttet å høre etter, da de har tatt fram gitaren og rauter Abba-låter fra 80-tallet og snakker om den gangen de var frie og reiste på inter-rail til Hellas og Berlin, slike ting de ikke kan gjøre lenger fordi livet og alle dets forpliktelser har innhentet dem.
Ole Paus synger i en sang: "Ikke gjør som mora di sier!"
Hør bedre etter neste gang kanskje?
De merkeligste mennesker skaffer seg en skokk med unger like selvfølgelig som de kjøper en vinkelsofa eller en flatskjerm.
Slike statussymboler har kortere og kortere levetid, og nye modeller pøses ut på markedet.
Et barn lever til det dør, og livet har mange uker.
*
Ok, 2009 har en ekstra uka.
Ta dere sammen for svarte.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar