A GAY MAN'S BLOG TO THE GALAXY

ET BILDE I SEPIA, OG ET KAOTISK TANKESPINN.

*

Jeg finner min oldemor i cyberspace, et falmet bildet av en kvinne med kjepp i en skråning.

Jeg sitter her på rommet mitt i rue du Faubourg Montmarte, stirrer fortapt på dette fremmede ansiktet, tenker på slektas sener som tvinnes, reinklover, ballblom og Stabben hjemme i den lille Fjellbygda jeg stammer fra, tenker kjøttstykker merket "ursprung Norge" med et snev av Tornedalen, Jukkasjærvi og noe med Russland, kanskje en dash Kaukasus.

Jeg går til speilet på badet med de nordafrikanske flisene, ser mitt eget ansikt, et slitent stykke hud stramt over høye kinnbein, en ikke helt vellykket nese, men øynene er grønne, klare og akseptable. Jeg liker øynene mine, jeg tilstår det. Jeg er middels høy, ikke så tykk som jeg var for et år siden, ikke direkte slank, men jeg kan leve med vekten av meg selv.

Jeg er halvt samisk, halvt norsk, så alt det andre, bakover.

Som regel, som nå, kler jeg meg i mørke klær, svarte, grå, skoene mine er fra Prada, de er kostbare og gode på føttene, jeg er her for å skrive, men jeg går mye i de parisiske gatene, mest for mosjonens skyld, men også for å sette tankene i sving. Ikke for det, jeg liker å gå.

Det er noe meditativt over det å sette den ene foten foran den andre og bevege seg framover, kjenne vinden eller regnet mot pannen. Stoppe opp, se på et menneske, en vakker dør, sette seg ned på en kafe, drikke en kopp fransk kaffe, snakke i telefonen, snuse, kjenne eimen av de brente kastanjene som en afrikansk gutt selger fra en avkappet oljetønne i rue des Rossiers.

Jeg står her på dette badet, tenker at jeg behøver å dusje, barbere meg, rake av meg håret som av en annen grunn vokser stadig fortere. I løpet av de to siste årene har håret mitt blitt sølvgrått. Det gjør meg ingenting, jeg er ikke redd for å bli eldre, jeg liker meg selv bedre nå enn for tretti år siden, jeg bryr meg ikke lenger, det er ok. Jeg trives i min egen kropp.

Da pappa døde for tre år siden følte jeg at jeg måtte ta ansvar, for meg selv, mitt eget, liv?

Paris er en snodig by, den eneste byen jeg kan være i uten å lengte.

Ting faller på plass her, jeg går lett i gatene.

Jeg har et vindu jeg kan stirre ut av. Jeg ser himmelen, en snipp av tårnene på katedralen oppe på Montmartre, den lille gaten min, det kinesiske karaokestedet, Coci Market og pianomannen som sitter og spiller om morgenen, og den gamle mannen i den rutete dressen som stabber langs fortauet med den lille trillebagen sin med en baguette stikkene opp.

Om jeg vil gå en liten tur svinger jeg rundt hjørnet til rue Cadet, er på hils med ostedamen fra Normandie, kjenner slakteren som har bodd i Los Angeles, det er deilig å snakke engelsk med ham, og jeg har en fast butikk hvor jeg kjøper kaffe med melk av en ung gutt fra Jordan eller Libanon, jeg husker ikke helt. Så er det Malik med ølbula som er litt i overkant hyper, men hyggelig. China-takeawayen styrer jeg unna, min venninne R sier døden bor i kjøleskapene der inne, og jeg velger å tro henne.

Jeg føler meg ikke som en forfatter i eksil når jeg er her.

Jeg er en tilfeldig turist som er sånn passe bofast, for er du ikke fra Paris blir du aldri pariser.

Jeg ser på sepiafotografiet av oldemor Beret, tenker, dette er røttene mine, det jeg kommer fra.

Og det er ikke slik at jeg ønsker meg andre røtter. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg kommer fra, jeg kan ikke hjelpe for at jeg er født på feil sted til feil tid.

Helst ville jeg vært født under La Belle Epoque, sittet hjemme hos Gertude Stein sammen med Picasso, truffet mennnesker som snakket om andre ting enn bensinpriser og økonomisk krise, deltatt i timelange diskusjoner om fargen oker eller gåseoppdrett, whatever.

I dag har jeg skrevet fem replikker til et teaterstykke.

Nå raker jeg av meg håret.