JUL LIKSOM?

"Piken med svovelstikkene" står på Stortorget og selger =Oslo.

Hun har narko-uniformen på, rosa dynejakke, leggvarmere og trange bleka jeans.

Selv om "heroin-chic" var på moten for noen år siden har det ikke skjedd så mye forandring i "Svovelpike-land" - ihvertfall ikke på klesfronten.

Jeg kjøper juleboka av henne.

Hun er blid, prater ivrig.

"Jeg har skrivi et dikt i boka skjønner'u", sier hun.

Jon Fosse, dramatikaren, har også skrevet et dikt i juleboka.

Det heter JULESONG.

Fire små vers om øl, dram, ribbe og døden, dit vi alle skal.

*

Piken med svovelstikkene forteller at hun ikke er så glad i jula, sier at hun liker de vanlige dagene best, dagene som bare kommer og forsvinner igjen.

"Hadde aldri trudd at jeg skulle bli 30" sier hun, stemmen er en gammel Volvo, rasper et sted nede i brystet. Jeg kan se at hun er syk, eller at hun burde legge seg nedpå litt.

Jeg får en vill flytanke, tenker, jeg tar henne med hjem. Lar henne dusje, hvile seg litt, lage middag, kaffe. Men jeg strammer meg opp, fisker fram en hundrelapp ekstra og stikker den til henne. Hun napper den til seg, hånden hennes er en iskald liten fugleklo.

"Du får ha god jul da" sier jeg. Hun ler en mørk vond latter.

"Du er et godt menneske du" sier hun. Ler ikke lenger.

Nei, det er jeg ikke, tenker jeg og går vekk fra henne.

Noen minutter senere observerer jeg meg selv kjøpe en dress på Zara som jeg overhodet ikke har bruk for. En dress til flere tusen kroner.

Jeg sier til ekspeditøren, vent litt, jeg tror ikke jeg skal ha den dressen, det er noe med den fargen, lyver jeg.

*

Nå sitter jeg her og blogger, tenker tilbake til en sommer for veldig lenge siden, da jeg var ung og hadde ville hester i blodet, da jeg raidet rundt på klubbene i London og dyttet i meg mer enn øl og gin tonic.

Det kunne vært meg, tenker jeg, som sto der i rosa dynejakke og solgte =Oslo.

Hvorfor jeg ikke gjør det vet jeg ikke.

Det skjedde vel noe, en liten ting, et gudesendt menneske kom i min vei.

Livet snudde, jeg hadde flaks.

Uten å vite det snudde jeg på vei inn en dør og gikk inn en annen i stedet.

Det er så lite som skal til før pendelen svinger, hit eller dit.

*

Så jeg gikk ut fra Zara, rett tilbake til Stortorget, tenkte å gi henne de tusenlappene den dressen jeg ikke kjøpte kostet.

Latt henne gå å kjøpe seg noe, gaver, mat, heroin, whatever...

Men da jeg kom dit var hun borte.

Diktet til Jon Fosse er slik:

*

Når mørkret lyser tettast

og kvite snøen fell

då samlast vi kring elden

og feirar likevel

-

Vi steikjer kjøt og ribbe

og skjenker øl og sprit

Vi tenkjer på dei døde

som ikkje nådde hit

-

Vi opnar våre hender

og held kvarandre tett

Det vårast snart og lysnar

vi seier lyst og lett

-

Vi lyfter både øl og dram

Og seier i det blå

at ein gong kjem vi fram

til dit vi kom ifrå