lørdag 26. desember 2009

MAT MAT MAT

Det kjennes som jeg har svelget en globus.
Jeg ligger som en oppblåst steinkobbe på et isflak, makter så vidt å slå med luffene.
Pusten går i hiv, det lukter pepperkaker og ribbefett i huset, det siver kalkunkraft ut av alle porer, og jula er ennå ikke overlevd.
I dag er det nye gryter og bord som venter.
Fedon Lindberg er en skygge et sted langt bak i hukommelsen, en mann som skal hentes fram neste uke, når dette etegildet er over og livet skal leves med alle sine utfordringer.
Men julen er også en tid for ettertanke, nostalgi og gaver.
Nå står KEN ute på kjøkkenet, nei, vi har ikke begynt å leke med Barbiedukker her i huset.
Jeg snakker om selveste KEN WOOD major, verdens mest glossy kjøkkenmaskin, som kan produsere alt fra de enkleste brøddeiger til grove pølser og fiffige pastaskruer...
Altså, mer mat på vei inn i huset. Selv om vi er overglade over denne gaven, det er ikke det!
*
Og ettertanke? Nostalgi?
Spiste vi mindre før? Var vi mer takknemmelige? Mer nøysomme.
Tror ikke det.
Jeg husker ennå mammas gryter med grisehoder, øyne som boblet i den salte krafen, tenner og kjevebein. Jeg kan fremdeles ikke spise sylte uten å tenke på disse grytene.
Smult og kokosfett, delfiakake og goro, sirupssnipper og smultringer.
Juletreet vi pyntet med melkekorker og bomull, levende lys.
Nå har vi julepynt fra alle verdens hjørner, små nipsting fra Paris, juleklokker fra Goa og kuler fra Berlin og Sverige.
Ribba har fått hvitløk og ingefær på seg, og mamma koker ikke sylte lenger.
Jula har blitt en greie vi måper av, noe vi ikke gleder oss så veldig til lenger.
Som min elskede sa etter julemiddagen:
Ja, så var det over for denne gang, og så fort som det gikk!
*
"Piken med svovelstikkene" sover under presseningen et sted, folk vandrer hjemløse rundt i verden, jula har en bitter smak på leppene her vi ligger med høyt blodtrykk og luft i magen.
Ute laver snøen ned, det er jul i Oslo. 2009.
Og, på kjøkkenet står MR KENWOOD og hvisker stille om alle sine fordeler og egenskaper.
Jeg leser en roman om den siste bjørnen i Vassfaret.
Med litt velvilje kan det kalles lykke.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar