SOM I ET EVENTYR

Legg merke til jenta på bildet over. Ser du noe rart? Ikke?

Ser du ikke at hodet hennes er unormalt stort? Vel, det er gjort større av et dataprogram.

Fotografen, jeg husker ikke hva vedkommende heter, vil fortelle oss noe.

I vår tid handler det om blikkfang, om å stikke seg ut. Være synlig.

Du kan gjøre det ved f. eks ikke å være et blikkfang, du kan gå mot alle trender og derved stikke deg ut, eller du kan følge moten slavisk og bli gjort til latter av brødre og søstre av den gode smak, den gyldne middelvei, om du vil.

*

En gang for lenge siden drømte en fattig italiener at han ba til Gud om at hans lille skjortefabrikk skulle gå litt bedre.

"Kjære Gud" ba han "hva skal jeg gjøre for at folk ser mine små tennisplagg?"
Og Gud steg ned i drømmen og svarte:

"Sett en liten grønn krokodille på brystet!"

Som drømt så gjort, og eventyret Lacoste var i gang.

*

Jeg tenker på mine seriøse venner, de som er sånn akkurat passe.

De som er nøye med hva de mener, de som ikke uttaler seg før de er sikre på hvor vinden blåser. De som elsker Jon Fosse og bøker nesten ingen har hørt om, som vegrer å lese romaner alle snakker om, som vil finne sin egen vei, som ikke vil la seg diktere av aviser og fjernsyn.

Mine elegante venner, som går i sort og grått, håndsydde sko, som ikke liker prangende ting, som ikke bruker å snakke om seg selv, men som fletter inn sine egne bragder som subtile digresjoner i den spirituelle samtalen ved bordet.

Alle mine kulturelle venner, mine alternative venner, mine kjære som ligner meg selv på en prikk.

*

Av og til skulle jeg ønske jeg hadde et unormalt stort hode, en alt for lang hals, en obskur gulfarge på pupillene, noe som bare var mitt eget.

Men jeg har arvet den høye pannen av min far, potetnesen av min mor, det tynne håret etter min morfar, og suget etter action av en oldefar, men skoene er mine egne, som mine egne føtter har utvidet, gitt form og fasong. Vel, det er stort sett det eneste som er mitt, mitt eget.

*

Derfor har jeg i alle år hatt en uimotståelig trang til å hoppe opp på bordet i fine selskaper, ta tre drinker for mye, rose verten i vendinger som får ham til å undre om jeg egentlig driter ham ut, eller mene radikale ting jeg egentlig ikke mener, rope høyt og skrike ut sanger som ingen vil høre klokken halv fem om morgenen.

*

Vel, i de siste årene har jeg foretatt en lobotomering av mine egne uttrykksbehov, jeg er blitt tilpasset, som det heter.

Jeg sitter stille i mine grå/sorte klær, vipper med mine dyre sko fra Italia og mener sånn akkurat passe om stort sett det meste, slik at alle skal tenke at han Henriksen er en dannet og hyggelig fyr med sterkt utviklede sosiale antenner.

Han liker vi, han inviterer vi neste gang, for han forteller veldig fine historier med vidd og brodd, men han fornærmer ingen. Fin kar det der!

*

Men det er med tilpassning som det er med kunnskap.

Hodet vokser seg stadig større, og av og til vil det sprenges.

Og på denne korte reisen som kalles dannelse, bukker mange av oss under.

Vi er redde og engstelige under den gråsorte uniformen, vi liker egentlig ikke de bildene vi ser for vårt indre, bøkene som kjeder oss mer enn de inspirerer.

Men vi pludrer våre små replikker med sober diksjon, vi legger inn en liten sesur her og der, et komma og et passende punktum, observerer det gamle året som ebber ut, det nye året som kommer, alle dagene som ligger blanke og ubrukte.

Vi bukker, takker og går.

Hjem til speilet som venter.

Til måleren under sengen som tikker og går.

Det snør. Hvitt, stille.