VERDENS MEST BERØMTE SKRIK

Edvard Munch sa til Rolf Stenersen under arbeidet med en biografi sistnevnte skrev om ham:

"...problemet er Stenersen, det er vanskelig for en mann å være listig som en slange, tam som en due, og vill som en tiger. Uff, det er vanskelig å være menneske..."

Sa mannen som blandet farger, løftet penslene og festet verdens mest berømte skrik til en papplate, som gikk for lut og kaldt vann, som trynte i Paris og Berlin, ble innlagt på psykiatrisk sykehus i København, som i dag ligger stuet vekk i Oslo Kommunes magasiner mens endeløse debatter om det nye Munchmuséet pågår.

*

Kunstnerne skriker ikke lenger, de tier med sammenbitte kjever.

For etter hundre år er ingenting glemt, kunst og kultur er fremdeles en ekstravagant glasur på festkaken når alle andre behov er dekket.

Hver gang et kulturbygg reises eller en ivrig kulturminister gir et stramt budsjett en liten økning, hyles det om de syke, de gamle, de fattige, et evigvarende refreng.

*

Og vi kunstnere sitter fast i glasuren, i den søte melisen, som øre fluer, vingeklippet og tilgodesett med smuler, selv om alle vet at kultur kan virke preventivt mot depresjoner, godt for folk flests ve og vel.

*

Men det er stadig noe lummert med en kunstner som ikke går på jobb åtte om morgenen og stempler ut et kvarter før fire.

Vi er i manges øyne en pariakaste som ligger på sofaen, drikker rødvin og hever stipend, mens ALT FOR MANGE er uten arbeid i Norge.

Alvorlig talt, vi er så få i dette landet. Norge er så oversiktelig, så enkelt.

Ting kan repareres så lett om det finnes vilje, politisk vilje.

*

I Frankrike er arbeidsledigheten på over 12%, det berører dobbelt så mange mennesker som det bor i dette landet.

Og selv om det er hardt for mange i La France, stilles det aldri spørsmål om kulturens viktighet, ja, vi kan le av det, men i Frankrike går selv presidentfruen Carla Bruni Zarkosy i platestudio og spiller inn sine sanger uten at det skaper de helt store skandalene.

Mine franske venner sier, "dere må da være fryktelig stolte av den nye fantastiske operaen?"

"Jo da" svarer jeg "det har vel tikket inn en slags stolthet, etterhvert"

(Nå, rett før jul hadde den franske turistnæringen tapetsert Paris med posters av marmorpalasset i Bjørvika under mottoet "opplev spektakulære Skandinavia")

Look to Norway? Flott!

Norway, look to the world? Nei da, det skal vi ikke.

Her i landet gir vi våre dikterhøvdinger et parkeringshus til takk, men slår oss på brystet ved pyramidene hundre år etter.

Jeg tør ikke tenke på hvordan Paris hadde sett ut om byen hadde hatt eierskap til Henrik Ibsen.

*

I selskapslivet, sammen med mennesker jeg ikke kjenner så godt, forteller jeg aldri hva jeg jobber med, for første spørsmål er alltid:

"Men kjære vene, kan du leve av det da?"

En gang var det en som spurte: "Om det ikke er folk i salen, får dere betalt da?"

Jeg spurte ham hva han jobbet med, han var melkebonde.

"Ja, jeg får betalt" sa jeg "men jeg tror faktisk du får litt flere statlige overføringer enn meg!"

Han syntes ikke sammenligningen var relevant, vel, melk er vel strengt tatt viktigere for folk flest enn Ibsen?

*

Nå har den norske økonomien blitt friskmeldt, børsen har hatt sitt beste år siden 1983, og det er, i følge Jens "stø kurs" framover.

Men Jens, kan du ikke huske oss i kveld når du taler?

Kan du ikke si:

"Takk til alle de flinke forfatterne, skuespillerne, kunstnerne som har gitt oss så mye glede, så mange fine stunder i året som gikk?"

Så kan du jo flette inn noe om en maler en gang for lenge siden som malte en ung desperat mann som sto under en veldig rødflammet himmel, som tok seg til hodet og skrek.

Linken til psykiatri og arbeidsløshet burde ikke være så vanskelig å finne.

*

Kanskje et nyttårforsett, sutre mindre, skrike mer?

Et høyt og rungende primalskrik?

Rense luften skikkelig.

"En plutselig frigjørende tanke", som Kjell Askildsen ville ha sagt det.

GODT NYTT ÅR ALLE BLOGGLESERE.