JUST A FRUITCAKE!

Av en eller annen grunn har kjøkkenradioen blitt stående på en kanal som heter Radio Norge.

En kvikk liten radiokanal med musikk og pluddernyheter.

I dag er den store nyheten at det er menn over 56 år som oftes blir tatt i fotobokskontroll, for, som Radio Norge sier, gamle mennesker er ikke så oppmerksomme, da særlig eldgamle menn som ikke behersker nymotens teknologi som GPS f. eks.

Jesus Christ, nå ble jeg sjokkert liksom?

(Jeg minner igjen om at det er vi dinosaurene som har funnet opp all den moderne teknologien som de unge jyplingene brisker seg med!)

*

Vi lever i et land hvor en tv-klovn har tatt på seg forkynnerrollen, forklarer oss hvordan det hele henger sammen.

Vi sitter foran radio og tv-boksene som noen mette fruitcakes og lepjer det i oss.

Å, jeg blir så trøtt på alt dette, på pludder, pludder, pludder!

Men jeg, en gammel mann på 54 år, som hver dag som helst kan bli knipset av en fotoboks jeg er for gammel til å oppdage eller fatte hva er, har Gudskjelov Aftenposten, den siste utpost av anstendighet i mediebildet. (ironi? kanskje?)

*

Vel, i går sto det en uhyre interessant artikkel i Aftenposten.

Den handlet om en svensk forfatter som heter Karin Johannisson som er professor i idéhistorie ved universitetet i Uppsala - og nylig utkommet med boken "Melankolske rom".

Boken handler om sykdom, skrøpelig sjeleliv, og mest om nervesvake menn!

For opp i gjennom all tid har hysteri og nerver vært forbeholdt overklassemenn med kunstneriske anfektelser. Sammenbrudd og dårlige nerver har nesten vært statussymboler i enkelte macho-miljøer og særlig i de øvre samfunnslag.

Først etter 2. verdenskrig har disse lidelsene fått andre mer feminine navn, eller begynt å hefte ved kvinner.

*

Det som nå i denne evigvarende biologitimen kalles "motesykdommer" og "nye" lidelser er, sier Karin Johannisson - lidelser som alltid har eksistert, de har bare fått mer moderne navn som ME og utbrenthet.

Hennes teori er at når vi lever i "anstrengte tider" som f. eks etter store kriger eller i tøffe økonomiske nedgangstider er det "ikke plass for" sykdom.

Men når hjulet snurrer og ting går bedre er det legitimt med slike lidelser, de blir mer aksepterte og de som lider av dem høster medfølelse og forståelse.

*

Jeg hadde selv en morfar som "bukket" under for svake nerver og hysteri rett etter den siste krigen. Han ble sykemeldt, han ble sendt til sanatorium som det het den gangen.

Jeg kan huske at en i familien sa:

"Morfar er ikke et skikkelig mannfolk, sitter og gråter mens alle ser på.

Sutrer og klager som et kvinnfolk!"

Vel, morfar var ingen Kafka eller Proust, han var en enkel jernverks-arbeider, en sliter med svake nerver og hang til svartsyn.

Han stanget pannen i livsveggen og levde sitt stusselige liv til han ble nesten nitti år gammel.

Jeg husker han begynte å kalle oss inn til dødsleiet sitt allerede 20 år før han endelig gikk ut av det slitsomme livet sitt.

Hadde han levd i dag og jeg hadde vært så gammel som jeg er nå, skulle jeg strøket ham over pannen og sagt at "det går nok bra morfar, ta det med ro!" Men livet er ikke slik.

Erkjennelse kommer til menneskene sent i livet, ofte for sent.

Så får det heller være at vi overser en fotoboks eller to.

Her i landet går jo reality-kameraene ustoppelig, så frykt ikke.

Nå synger Dolly Parton "I will allways love you!" på Radio Norge.

Fin dame det der!

Tenker plutselig på narren i Shakespears Kong Lear som sier til kongen:

"Feilen med deg vet du, du skulle ikke blitt gammel før du ble klok!"

*

Men hva vet jeg? I'm just a fruitcake!

Ikke særlig fotogen (lenger) heller...