Jeg synger sanger på norsk, nynorsk, tysk og engelsk.
Jeg kaster meg til og med ut i en fransk sang med dødsforakt.
*
Nå skal jeg synge på samisk, og jeg er stiv av skrekk.
Difftongene vokser som fiendtlige lavvuer i hodet.
Jeg ser for meg språkpolitiet som peker og ler.
Ha ha, se bysamen, som står der oppe og knoter på noe han tror er samisk!
*
Ja, jeg er redd, men hvorfor?
Er samisk et språk som bare de som behersker det kan snakke?
Nei, det er det helt sikkert ikke, i så fall ville det jo være en antikvitet på linje med en hellig gammel runebomme, eller en helleristning som MÅ bevares, men som heller ikke må besudles eller komme i fremmede hender...
(Å, nå ble du sur?)
*
Hvorfor er jeg så redd for samisk?
Kanksje fordi bakerst i hukommelsens flimmer kan jeg så vidt høre et gammelt soundtrack fra barndommen da mine besteforeldre hvisket lavt sammen på det språket vi barna ikke kunne forstå?
Eller minnet om det sepia-gule bildet av oldemor som hang på en spiker på stueveggen, en kroket kvinne som ikke gikk i norske klær, men i noe fremmed vi aldri hadde sett?
*
Vel nå sitter jeg her og terper på to små vers på nordsamisk.
Det skal nok gå bra!
Jeg skal jo tross alt bare delta i en sangkonkurranse, og ikke på et språk-seminar!
Eller, kanskje jeg tar feil?
Det er aldri for sent å engste seg, slett ikke...
Vuoi vuoi mu!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar