PUSLESPILLMANNEN.

"Å, en gang vil jeg reise til Paris sammen med deg, den byen høres så fantastisk ut!"

Jeg hører denne replikken ofte fra venner og arbeidskamerater

- som om Paris var et skimrende Shangri La som bare noen få er så heldige å oppleve.

*

Paris ligger her, solid plantet midt på kontinentet, to timers flyreise fra Oslo, det koster mindre å fly hit enn å ta bussen til Kristiansand, om man skulle falle på å reise dit.

Å ja, Paris er flott, fantastisk, byen er vakker, den er romantisk og et perfekt sted for en reise med den du elsker, den du vil tilbringe noen gyldne dager sammen med om våren.

Men Paris er også hard og kald, som alle steder der det bor mange mennesker stuet sammen på svært liten plass - for i denne byen er det trangt, og det er mange fattige.

*

Jeg kjenner byen svært godt, og jeg vanker derfor ikke rundt de sedvanlige turistfellene.

Men forleden kveld havnet jeg av en eller annen grunn på Place du Tetre i Montmartre, du vet den lille plassen hvor kunstnerne en gang i tiden satt og malte, hvor liksom "kunstnerne" nå sitter utstilt til ære for amerikanske turister - der du kan få tegnet et bilde av deg eller ungene dine på noen minutter.

Og plutselig kommer det en liten mann bort til meg, en slik mann som ser ut som en dukketeaterspiller, med stripete t-skjorte, lapsete bukser, en liten hatt bak på hodet og en rød rose i knapphullet, han sa:

"Jeg har observert deg på avstand, og nå har jeg skrevet et dikt til deg!"

Ja ha? Jeg har ikke noe i mot å bli observert, og hyggelig å få skrevet et dikt til seg, så...

Men da jeg nektet å betale ham 10 eller helst 20 euro for en bit av hans poetiske forfatterskap spydde han edder og galle over meg, en tirade av franske gloser som gikk ut på at jeg var en rik, stupid, frekk og overfladisk turist som ikke "hadde respekt" for kunstnere, som bare kom hit for å "suge ut" restene av denne byen.

FUCK OFF på fransk, med andre ord.

Jeg snakker fransk sånn passe, så jeg fortalte ham at jeg overhodet ikke hadde bedt om noe dikt, så vær så vennlig! Og som siste replikk fyrte jeg av at han heller burde sende epistlene sine inn til et forlag, for, min gode mann, det er slik verden fungerer!

*

Ellers er ikke tiggere og andre løse fugler så veldig pågående, men de er overalt, og hvorfor skulle de ikke være det?

Her som i alle store byer sover mennesker på pappplater og i slitne soverposer, på gaten, i portrom og på torg.

*

Oppe på Montparnasse, i rundkjøringen - sitter en jeg kaller "Puslespillmannen"

Han sitter der hver eneste dag, forsøker å sette sammen de bittesmå blå bitene som skal bli en himmel på dette enorme puslespillbildet sitt...

Som du ser på bildet, snikfotograferte jeg ham, men han så meg, han sa:

"Jeg ser deg nok! Jeg ser deg nok!"

Jeg smilte og la noen euromynter i koppen hans -

"Det blir fint dette bildet ditt" sa jeg.

"Ja, men himmelen er problematisk!" sa han "svært vanskelig!"

*

Dette er hvorfor jeg elsker Paris over alle byer i verden...

En mann som sitter frossen i en rundkjøring, forsøker å lappe/pusle sammen en himmel.

Er det ikke vakkert, nesten som poesi?

*

Men ikke alle burde reise til Paris, slett ikke.

Som f. eks de to enormt feite og sure amerikanske damene jeg overhørte da jeg tok en sigarett utenfor Virgin Mega Store på Blb. Haussmann, du aner ikke!

Den ene sa:

"Oh! It's so good to visit Virgin Mega Store, it's just like home!"

Den andre svarte:

"Yes Gladys, Paris is awfull, the food is bad, and it's so cold! I just hate it here!!!"

Jeg stumpet røyken og sa:

"My advise madam: STAY HOME!"

Damene stirret skrekkslagne på meg.

Grep veskene sine og pilte som to velfødde vraltende gjess nedover gaten.

Som om jeg hadde et helt lite 9/11 på innerlomma.

Det er vel en grunn til at bare 22% av USA's befolkning har et dokument som vi andre jordboere kaller pass.

Ha en god dag!