HER Æ HØRE TELL?

Jeg sitter på nordgående hurtigbåt fra Harstad til Tromsø.

Det er påske, sola skinner, fjell og fjord fra sin beste side, nesten vulgært vakkert tenker jeg her jeg sitter ved vinduet og knatter på min hvite laptop med kaffe og Kvikk Lunsj i min næreste nærhet.

Jeg har min røtter her, jeg er født her, jeg har brukt mange år av mitt liv her oppe.

Men e det her æ høre tell?

Nei, jeg hører ikke til her lenger, jeg er en gjest, en forbipasserende.

*

Etter hvert som årringene legger seg rundt våre spinkle liv, utvides også ringene for våre bevegelser. Verden er blitt mindre, kommer stadig nærmere.

Jeg kan fly til Paris for tre fire dager uten å fortelle det til andre enn mine aller nærmeste, det er ikke noe hokus pokus lenger.

Før, da en Oslotur var forbundet med den reneste magi, kunne jeg ligge søvnløs i uker av spenning og angst for hva som kunne vedefares meg i tigerstaden, men nå, ja, vi er nok blitt en smule mer blasert her til gårds.

Nå sitter vi i selskapslivet og slår hverandre i hodet med de mest eksotiske feriedestinasjoner, så ja da...

*

Men jeg tenker på dette med påsken. Vi nordmenn elsker påsken.

Vi elsker alt som smaker av askese, av forsakelse og slit.

I påsken kommer husmannen og fiskerbonden fram i oss alle.

Vi løper til fjellet, vi lever som uteliggere, det handler om å tilbringe flest mulig timer under åpen himmel, tilbakelegge flest mil i sno og isvind.

Vi bakser med tunge ryggsekker, stormkjøkken og telt, vi sitter og hutrer i solveggen, men vi er nordmenn på vår hals.

Noen har sagt:

"En nordmann har god samvittighet kun når han sitter på en vond stol"

- kanskje noe i det?

Men uansett, reiser du ikke til fjells i påsken er det noe stakkarslig over deg, du er en enslig venneløs person, en ikke helt ekte nordmann.

Vel, jeg reiser aldri til fjells i påsken.

Fjolls til fjells! Der har du meg. Nei gi meg en stille og rolig bypåske.

En ukes inntak av asfalt og svevestøv, en stille flanering på Karl Johan.

Alltid et ledig bord på kafe, stille og rolig, kino og turer.

*

Vel, jeg er på vei til Kautokeino for å synge et par trudelutter.

Men ski og stormkjøkken ute på vidda?

I don't think so.

Søndag er jeg tilbake i byen igjen.

Jeg liker byer, i byer kan du gå i dagevis uten å møte et menneske, oppleve et øyeblikk av kontakt. Ute på viddene er det blitt så alt for folksomt...