Paris viste seg fra en god side i dag.
Folk trakk ut i sola, rigget seg til med vin, mat og kaffe, et smil om munnen.
Selv gikk jeg som en ør veps, bak mørke briller mot denne våren som traff som en gedigen følgespot midt i pannen.
Knallgule påskeliljer i krukker, et tre i blomst, en rosa krone av marengs.
Og elva som blinket sølvskimrende, ja, Paris er vakker når sola skinner.
Som alle byer er når sola skinner, selv good old Skien, den lille drittbyen jeg vokste opp i...
*
I dag har jeg skrevet 16 sider på det manuskriptet jeg jobber med.
Det går fremover, men det skulle da ellers bare mangle.
Jeg har oppsøkt ensomheten her i storbyen for å få ro til å jobbe.
Men tidstyvene Facebook, Twitter og andre vederstyggeligheter gjør alt for å distrahere meg vekk fra teksten. Ja, og så denne våren...
Så jeg må bite meg fast i tanken om å drive teksten videre, jeg går en tur, kjøper kaffe, tar en røyk, går opp på kvisten igjen, skriver et par sider til, stryker, retter, banner og, ja da...
*
En gang var jeg alene i en liten by i Goa India.
Satt i ensom majestet og skrev et barnestykke, snakket ikke med noen på dager.
Av og til måtte jeg teste stemmen, si hei til meg selv i speilet, hei hei du!
How goes? Jo takk, det går fint.
*
Man blir litt sprø av å være alene, litt skrullete, redd på en måte.
Merkelig å stue seg inn på den parisiske metroen i rushtrafikken sammen med en million fremmede mennesker når du har sittet alene med teksten din i det rommet som teksten er.
Alt vel? spurte husverten i sted, hva har du gjort i finværet i dag?
Eh, vel, du kan jo ikke si at du har vært i California hele dagen (for det er der teksten min foregår) når du står lys levende på et fortau på sletta nedenfor Montmartre, så jeg sa:
Jeg gikk over til den andre siden av elven, tok en kaffe og en brioche på en kafe ved St. Germain. Han smilte, så ut som om han syntes det var en fin ting å gjøre på vårens første dag.
*
Det slår meg ofte, å skrive er en billig måte å reise på, eller det er jo gratis.
Jeg må nesten le.
Jeg har reist hit til Paris for å skrive, så forflytter jeg meg straks til Los Angeles via teksten, og så på toppen av alt dette lengter jeg hjem og lurer på om katten sitter ute på vinduskarmen og om noen har sluppet den inn.
*
Ja, jeg lider av et rastløst og urolig hjerte.
Jeg lengter hit og jeg lengter dit, vil helst være alle steder på samme tid.
Men jeg vet at en gang skal jeg være vinden som blåser i trærne, eller regnet som faller et sted jeg aldri rakk å komme til.
Men akkurat nå vil jeg være i denne teksten og i den lyse våren.
Så får det være at mange kaller meg livskunstner, livnyter og vagabond.
Ja, det er en kunst å leve, for ikke å si overleve.
Man gjør så godt man kan, et åndedrag, et sekund av gangen.
Vel, vel...
Det virker som om pennen er i ferd med å tørke inn for i dag, og språkblomstene får overtak.
Ingenting er vel mer pinlig enn det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar